Ved ankomst til hotellet, var det bare å sjekke inn og hive inn bagasjen før bilen igjen ble startet og de siste 5 minuttene bilkjøring ble avsluttet i garasjeanlegget under messehallen.

Jeg hadde en avtale som jeg var forsinket til og hadde i tillegg avtalt kjøp av litt spesielle billetter av min tyske brukt-spill-pusher, men klarte ikke å komme i kontakt med vedkommende. Så Lars Erik, Knut, Kathrine og jeg kjøpte våre 4 dagers pass, og entret hesblesende hallen. Jeg forklarte hurtig om hallstrukturene og at vårt faste møtested ville være mellomgangen mellom hall 11 og 12, rett ved siden av Hans im Glück standen. Jeg hadde en sekundæravtale med mine tyske venner om å se etter hverandre klokken 16.00 og igjen ved stegning ved samme stand. Deretter dro jeg med seg Knut og langet ut mot Lauwers games sin stand, i et håp om fremdeles å kunne rekke et møte med Arne Lauwers. Vi fant standen, og heldigvis var Arne tilgjengelig. Det ble et hjertelig møte, som fulgte opp tråden fra praten vi hadde i fjor. Umiddelbart ble jeg dyttet en belgisk øl i hånden, og bedt om å vente litt mens han avsluttet en prat med en fransk journalist. Det tok litt tid og Knut og jeg ble primært stående å suge inn inntrykkene fra å være tilbake på verdens største brettspillmesse. Lauwers har tatt steget opp en liga i år, og har en relativt stor stand med fokus på sitt nye selskapsspill ”Project X”. Omsider blir Arne ferdig, og geleider oss hurtig inn i ”kontoret” på standen, hvor han igjen tilbyr øl. Dette er blitt en stående gag oss i mellom, ettersom han har sverget å omvende meg om i forhold til belgisk øl, etter at jeg kom med noen mindre pene utsagn om deres øl i fjor. Arne er en svært energisk og initiativrik fyr, med masser av humor. Knut blir introdusert og samtalen dreier seg fort om andre ting enn det jeg skulle ta en prat om, men litt av poenget med slike messer er jo akkurat å være døråpner og øke nettverket. Etter 30-40 minutter, avslutter vi møtet, og Arne ber meg komme innom dagen etter.

Knut og jeg rusler mot møteplassen vår, og Knut får et litt mindre kaotisk inntrykk av messen, om enn ikke mindre overveldende. Ettersom vi ikke traff Robert, Sabine eller Tom ved fire-tiden, samles vi igjen kl 17, og blir stående å snakke litt, før iveren til Lars Erik og Knut driver dem ut på titting i de nærmeste standene. Jeg har en ny avtale kl 17.45, og ankommer standen til Gizeh i tide. Mannen jeg skal møte er Martin Samuel, som tok kontakt i god tid før messen etter å ha blitt tipset fra en felles bekjent. Han er opptatt med en demo for kunder, så jeg blir stående å prate litt med forlagssjefen Ulrich Tiemeyer før Martin inviterer meg med i en runde ”Dead man’s dice”. Dette er hans seneste spill, og som en hver god selger promoverer også han sine produkter, og er for anledningen antrukket et fullverdig sjørøverkostyme. Demoen er sammen med et tysk par, som ender opp med å kjøpe 3 eksemplarer før jeg får litt tid med Martin. Men hvem kommer ikke da slentrende forbi standen? Jo, ganske riktig, Knut, som jeg raskt introduserer og samtalen blir fort livlig. Martin er også designeren bak et par titler jeg har vært på utkikk etter i en lengre periode; ”Mosaic” og ”Hijara”. Det blir en bransjesnakk om ulike utgivere og hvor vanskelig det er å få noe økonomisk ut av sine titler. Etter omtrent 45 min, setter Knut og jeg kurs for møteplassen hvor vi finner Lars Erik og Kathrine som har vært på en liten oppdagelsesferd. Vi bestemmer oss for en rask runde før vi igjen skal prøve å finne våre tyske venner ved stengetid. Selvfølgelig løper tiden fra oss, og når vi ankommer møteplassen igjen kl 19.15, ser vi ingen kjente fjes. Vi venter i 5 min til, før jeg svinger innom HiG standen om det er noen beskjed til meg. Joda, kan Dirk (nestsjef i HiG) opplyse, Robert & co hadde spurt etter meg 5 min før… Ja vel, da var det vel egentlig bare å vende nesen mot hotellet.

Vel tilbake på hotellet, måtte jeg ta en ny sjekk av Roberts nummer jeg hadde lagret, og det viser seg jo selvfølgelig at jeg manglet 2 sifre! Pinlig berørt, prøver jeg da å ringe på nytt og kommer gjennom. Om vi skal møtes til middag? Gjett om! Tom hadde reservert bord til oss alle på sitt stamsted inn i et boligområde i nærheten av sentrum kl 20. Vi samler troppene igjen og ankommer restauranten kl 20.30. Det er et lite og meget spesielt sted med en sær blanding av kjøkkener, kanskje med hovedvekt på Midtøsten. Det er store porsjoner til en billig penge. Stemningen blir etter hvert ganske høylytt rundt bordet vårt, hovedsakelig på grunn av distansene rundt bordet. Det blir lite spillprat, men desto mer prat om Tyskland og Norge, som de er meget interessert i å vite mer om. Jeg klarte tydeligvis ikke oppklare alt i fjor. Vi bryter opp rundt midnatt, og setter oss i taxien etter at jeg har forsikret meg om at Knut, Lars Erik og Kathrine vil være i gode hender dagen etter mens jeg løper rundt i møter hele dagen.

Tilbake på hotellet, skal jeg som den ”erfarne” vise de mine følgesvenner hvor resten av gjengen vår er. Selvsikkert leder jeg an ned i underetasjen, bare for å finne alle dører låst… Hmm, har alle lagt seg allerede?! Vel, det få bli en rask øl i baren før sengen da blir vi fort enige om. På vei mot disken ser vi et nytt skilt som peker mot ”gaming room” på siden av baren. Vi svinger ditover og finner deler av gjengen i ferd med å fullføre en runde ”Ur”. Som den ubehøvlede nordmannen jeg er blir jeg et forstyrrende element for Kristian, og Lars Erik og Knut bidrar med litt høyrøstet prating på side. Det fører til at en av de kvinnelige spillerne blant italienerne ber oss pent å dempe oss. Pinlig, men rettmessig irettesettelse, leder oss ut i baren med resten av gjengen på slep etter å ha fullført. Det blir en rask øl, og lett prat om hvilke spill som var blitt fanget i løpet av dagen og hvilke en burde/ville/skulle se nærmere på dagen etter. Passe utslitt finner jeg sengen rundt kl 02.00.