278_2

Jeg ble virkelig overrasket første gang jeg spilte Attila. Forstod dynamikken, men fikk ”bank” så det holdt. Det er fremdeles ikke et spill jeg ofte vinner, men et jeg mer enn gjerne spiller hver gang det blir foreslått. Det er så herlig med en så ren dynamikk, som også er relevant for tematikken og så absolutt har nok dybde uten å bli statisk. Ok, det er en del forbundet med korttrekkingen, men det handler også om å utnytte mulighetene maksimalt.