Innhold
1 vippende spillbrett
2 vektkuler
2×10 spillerkuler (et svart og et hvitt sett)

Design/Tematikk
Eskedesignet her er vel ikke all verdens, men så er jo heller ikke utgitt nylig. En del design og bilder blir fort daterte, selv om det kanskje er å strekke strikken litt langt.

Vel ute av esken, viser spillet seg fra en annen side – det ser virkelig interessant ut. Innholdet holder høy kvalitet, med kuler på nivå med Abalone, altså ganske store og tunge. Spillebrettet ser litt kjipt ut, i hard plast, men fungerer utmerket.
Reglene er enkle, og greit satt opp. Det kunne nok med fordel vært satt opp et par eksempler for å gjøre ting soleklare, men det er ikke et sterkt savn.

Målsetning
Være den første spilleren til å flytte alle sine kuler fra et hjørne av brettet til det motsatte.

Regler/Spilldynamikk
Spillbrettet består av en vippende firkant med langsgående spor i forskjellige lengder. Disse sporene er kulene flyttes mellom. Ved spillets start plasseres spillernes kuler i de fire sporene lengst til venstre på motstanderens side av brettet.

Før en gjør et flytt, skal en vippe brettet imot seg selv. I sin tur må spilleren flytte en av sine kuler ved enten å flytte den et spor rett til høyre eller venstre, eller gjøre et hopp med kulen frem, tilbake, høyre eller venstre. I det første valget må det altså være en ledig plass i nabosporet. Skal kulen hoppe over, hopper den fra sitt punkt og over alle kulene i en retning og lander i første ledige plass enten i samme eller neste spor.

Spillerne gjør sine trekk annenhver gang inntil en spiller har flyttet alle sine kuler over til den samme posisjonen på motsatt side. Men, det er en annen viktig regel; en kan ikke blokkere motstander ved å holde igjen en kule i ”ditt bo” kun for å ikke tape. Det skal nemlig alltid være en ledig plass i ”boet”. Om så ikke er tilfelle taper en spillet.

Oppsummering
Grunnideen i spillet, det vippende spillebrettet, er for oss original og spennende. Det skal visst nok finnes noe lignende som har vært utgitt tidligere, men det kjenner vi ikke til. Og, uansett, så er Kris Burm kjent for å vri nok på kjente elementer til at de blir originale nok.

Hvor dypt strategisk Balanx er, skal vi nok ikke diskutere her, men det oppleves mer som et godt taktisk spill enn strategisk. Å holde oversikt over både egne og motstanderens muligheter på et omskiftelig brett er uvant, uoversiktlig og litt frustrerende. Men, for en del vil nok fascinasjonen før til noen gjennomspillinger og da blir vil disse innsigelsene nok av mindre betydning.

Balanx er ikke så designmessig elegant som hans egen serie Gipf, men det er jo også et spill som begynner å bli 15 år gammelt.