Designet er ikke så dumt, med tanke på den siste tidens fokus og suksess basert på den mer ”mystiske” delen av vår historie. Tegning på lokket, viser i alle hovedtrekkene i spillet består av. Det er ganske standard kvalitet på spillets innhold, som består av en kortbunke, 24 brikker, en bra mengde krystaller, et timeglass og et brett. Eneste lille ankepunkt kan være at kortene kanskje har en litt dårligere kvalitet, en ideelt.

Spillet er egentlig ganske enkelt og rett frem, og vi forventer at regelheftet i den ferdige utgaven blir noe bedre enn det vi hadde å forholde seg til. Det var fullt mulig å forstå spillet med den også, men et par illustrasjoner ville gjort det mye lettere. Men, som sagt, dette er vi rimelig sikre på at blir utført til den ferdige utgaven.

Spillet er egentlig todelt, hvor den første delen består i å sette sammen 5 pentagonbrikker for derigjennom å løse ”koden”. Dette foregår simultant blant spillerne, som alle prøver å løse sin ”kode”, og dette til overmål på tid. Spilleren som først fullfører sin kode, får 2 krystaller og 2 maskindeler, mens de andre som fullfører får 1 av hver. De som ikke klarer å løse koden sin, får ingen ting. Brikken, som er en femkant, har forskjellige antall og symboler på hver side, og oppgaven er å kombinere brikkene ved å sette sider sammen som har samme symbol og samtidig gir en sum over 6. Den andre delen består i å benytte maskinkortene og krystallene til å bygge en ”maskin”. Dette foregår ved at maskinkortene må legges ut og kombineres etter noen nærmere gitte regler. I navene på maskindelene skal krystallene plasseres, og mot slutten skal maskinen en bygger både være komplett og alle nav fylt med krystaller.

Spillerne får 5 pentagonbrikker hver og timeglasset snus. Alle sitter plutselig å febrilsk vrir rundt på sine brikker i forsøk på å sette dem sammen til en lenke. ”Ferdig!” roper plutselig Tore, mens resten fortsetter ufortrødent videre min sin kode. Etter hvert blir Hege og Kathrine også ferdige. Remo derimot klarer ikke å fullføre før tiden renner ut. ”Det gikk altfor fort” klager Remo, og fortsetter litt til med å få koden til å gå opp. ”Det er bare å gi seg, Remo, og prøve igjen” oppmuntrer Hege. Tore plukker 2 krystaller, og 2 maskinkort, mens Hege og Kathrine plukker 1 av hver. Så må spillerne legge ned et eller flere kort til bygging av maskinen sin. Kortene har kraftlinjer som må korrespondere med hverandre, så det er lurt å sikre litt gjennom å ikke nødvendigvis legge ned alle passende kort med en gang. En vet jo ikke hva en får og eventuelt må legge ut senere.

Når dette er gjort, stokkes brikkene og deles ut på nytt, og det samme gjentar seg. Det blir 7 slike runder og 1, eventuelt 2 bonusrunder før spillet definitivt er over. Ved dette tidspunktet må spillerne ha bygget en ferdig maskin. En ferdig maskin vil si at de nedlagte kortene har kraftlinjer som alle ender i et nav fylt med en krystall. Den som har flest krystaller i sin maskin vinner.

Crystal code lanserer, for oss, en liten genial nyvinning; kodeløsningsbrikkene. Selv om det blir litt mye ”pusling” fungerer denne delene av spillet meget bra, og kunne kanskje vært i et spill i seg selv. Den andre delen er vel ikke like interessant, men som helhet blir spillet et greit spill med litt strategi. Et spill hvor unge og gamle kan konkurrere på lik fot, så som et familiespill kan det være et greit kjøp.