Innhold
30 hulekort (15 edelstenskort (1-17) og 15 farekort (3x 5 forskjellige)
45 røde rubiner verdt 1 poeng
30 diamanter verdt 5 poeng
8 eventyrere (spillerbrikker)
8 gruvevogner
5 huleinnganger, nummerert fra 1 til 5

Design/Tematikk
I dette spillet har Faidutti/Moon skåret det eldgamle konseptet med å utfordre hellet til beinet, og tredd på en ren, effektiv og velfungerende tematikk; huleutforskning.

Til å være et så enkelt spill har utgiveren lagt mye ned i komponentene. Her er det masser med edelstener i plast og kule guvevogner som settes sammen av papp i tillegg til en kortstokk i standard kvalitet.

Det hele er pakket inn i en litt mørk og dyster eske, som kanskje kan henlede mot Indiana Jones, men som egentlig burde ha vært lysere og triveligere hvis en skulle tatt målgruppen i betraktning. Faiduttis sedvanlige humor, har ikke kommet til uttrykk i eskedesignet.

Til å være et så enkelt og rett frem spill er reglene svært omstendelig skrevet. Dette gjør at det er litt mer å lese enn det som strengt tatt hadde vært nødvendig, men på den annen side blir en ikke sittende igjen å lure på noen ting.

Målsetning
Samle så mange edelstener som mulig.

Regler/Spilldynamikk
I Diamant skal spillerne utforske 5 huler etter tur og underveis samle inn edelstener. Hver spiller får en spillerbrikke og en tilhørende gruvevogn. Så er det bare å gå i gang med å utforske den første hulen. Dette gjøres ved at en spiller tar det øverste kortet fra den stokkede bunken og snur de opp og legger det ved siden huleåpeningen. Dette kortet er enten et edelstenskort eller et farekort. Om det er et edelstenskort angir kortet hvor mange edelstener som blir funnet (1-17). Disse edelstenene blir fordelt til alle som er med på ekspedisjonen. Om det er et farekort (slange, skorpion, gass, eksplosjon og takras) får ikke deltagerne noen ting, kun en advarsel om at hulen ikke er trygg.

Etter det første kortet må spillerne gjør et valg før hvert nytt kort snus. Tør jeg være med lenger inn i hulen? Her kommer spillerbrikkene inn, for spillerne viser om de vil være med ekspedisjonen videre eller stoppe og ta med seg det de allerede har funnet ut, ved å vise en tom hånd eller spillerbrikken. Om spilleren velger å trekke seg viser han/hun frem spillerbrikken i hånden, og kan da ta alle edelstenene som han/hun har funnet og legge dem oppi gruvevognen sin. Om spilleren derimot velger å bli med ekspedisjonen videre viser han/hun frem en tom hånd.

Det neste kortet snus og om det er edelstener blir disse fordelt på de som valgte å bli med, mens de som har trukket seg ikke får noen ting. Om det derimot er et farekort kan dette bli skjebnesvangert; for når det andre korter av samme fare dukker opp må alle deltagerne som er igjen i ekspedisjonen styrte ut av hulen for å overleve og etterlater seg alle edelstenene. Praktisk nok vil dette si at alle edelstenene som disse spillerne har liggende ved siden av sin gruvevogn returneres til lageret.

Ettersom det er 15 edelstenskort og 15 farekort (3x 5 forskjellige) vil altså riskoen øke betraktelig jo lenger en blir med inn i en hule. Men, fordelen er at om ekspedisjonen ender med at det andre kortet av samme fare blir snudd, så tas det ene av disse kortene ut for resten av spillet, og vil altså bidra til bedre odds i de senere hulene.

Siste vesentlige detalj; om det ikke ”går opp” å dele edelstenene på kortet med antallet deltagere i ekspedisjonen, legges de overskytende på kortet, og den/de deltagerne som trekker seg ut først fra ekspedisjonen deler også disse på vei ut. Snedig, da det ofte kan utløse rene rushtiden for å komme seg ut fra tid til annen.

Typisk spillrunde
Hver spiller får sin spillerbrikke og sin gruvevogn, og gjør seg klare til å entre den første hulen. Alle vil naturlig nok være med, og det øverste kortet blir snudd; gass!

Spillerne velger så om de vil fortsette eller ikke ved å holde vise brikken eller en tom hånd samtidig før neste kort snus. Alle vil være med videre, og kortet snus; 15! De 15 edelstenene blir fordelt på de 4 deltagerne, som altså får 3 røde edelstener hver. De 3 resterende edelstenene plasseres på kortet. Spillerne oppbevarer edelstenene de fant ved siden av gruvevognen sin.

Spillerne velger igjen om de vil være med videre, noe alle vil, og kortet som blir snudd er; 11. Igjen får spillerne 2 edelstener hver og de resterende 3 legges på kortet. Når spillerne nå viser frem hendene, blir de andre spillerne overrasket over at Ylva trekker seg. ”Det var da tidlig. Typisk gjerrig svenske” erter Remo. Ylva legger de 5 edelstenene hun har funnet oppi vognen sin og gjør det samme med de 2×3 edelstenene som ble liggende på kortene i hulen. Så snus det neste kortet opp, og er; 1. Denne edelstenen bli altså liggende, da den ikke kan deles på de 3 spillerne som fortsatte innover i hulen.

”Det ser jo ut som Ylva gjorde det rette valget” mumler Kathrine før spillerne igjen velger om de skal lenger inn eller ikke. Kathrine trekker seg, mens Remo og Lars Erik fortsetter. Kathrine får altså derfor den 1 edelstenen som ble liggende på forrige kort og samler alle edelstenene oppi vognen sin. Det neste kortet er; gass! ”Svarte svingende! Det er jo typisk!” roper Lars Erik, mens Kathrine humrer for seg selv. Remo og Lars Erik må pent levere tilbake edelstenene de har funnet for å komme set ut av hulen…

Så begynner spillerne på nytt ved neste hule. Etter at alle de 5 hulene er utforsket teller spillerne opp edelstenene, og den med flest har vunnet.

Oppsummering
Diamant er ingen hjernebryner, men et svært underholdende, godhjertet og enkelt spill som er spillbart for nær sagt alle fra 8-9 års alder, uavhengig av spillerfaring. Sannsynlighetsberegninger eller magefølelser for det samme er det eneste som trengs! Når skal en gi seg? Hvor mye tjener/taper jeg på å gi meg nå? De som trolig gjør det best i spillet er statistikeren, men det er kanskje mer moro for gambleren…

Spillet er raskt og et fullt spill tar som regel ikke mer enn 30 min, og på den tiden har de fleste spillerne måttet gjøre noen tøffe valg og opplevd både opp- og nedturer. Intensiteten i spillet er påtagelig, og kan minne en del om ”Craps” (terningspill) for de som har besøkt casinoer i det store utland.

Spillets iboende godhjertet gjør at en ikke spiller det for seriøst, det er ment som en enkel ”filler” for spillere eller som rask underholdningen for familien, og det er akkurat det det gir. Verken mer eller mindre. Et tap i Diamant føles rett og slett ikke som noen krise, til det er spillet altfor hellbasert…