Innhold
84 bildekort
6×6 stemmebrikker
6 harer i forskjellige farger (spillerbrikker)
Spillbrett – som er i selve esken

Design/Tematikk
Selve esken røper svært lite om hva slags spill dette er. En litt mystisk og rar tegning gir vel få av oss noe hint.

Inne i esken kommer det til syne harer, som er spillerbrikkene, og en kortstokk med tegninger i tråd med esken. Altså passe merkelige og lett absurde tegninger. Og akkurat det er en viktig del av spillet. I hvilken grad tegningene faller i smak er helt klart individuelt, selv om de har fått mye positiv omtale rundt i verden. Viktigst er vel at de faktisk fungerer i spillet. Tegningene er merkelige, symbolske, magiske, triste og glade – fulle av hint og små historier.

Spillbrettet er kreativt nok lagt som en del av ”trayet” inni esken, og de søte små harene bidrar til å sette den vimsete stemningen i spillet.

Reglene er svært enkle og egentlig kjente for de som spiller en del selskapsspill. Alt beskrevet på en side, med en side til med rene eksempler, uten at det skulle være nødvendig.

Målsetning
Samle flest poeng over flere runder inntil det ikke er flere kort igjen i trekkbunken.

Regler/Spilldynamikk
Hver spiller velger seg en hare, og tar gjettebrikkene med samme farge. En bruker like mange av de nummererte brikkene som det er spillere, så de overskytende kan legges tilbake i esken. I tillegg får hver spiller 6 kort som danner deres hånd. Det er viktig å holde både brikkene og kortene skjult for de andre spillerne.

En spiller blir valgt til å være forteller, noe som innebærer at han/hun velger et kort fra hånden og gir et hint om kortet som et ord, sangrefreng, boktittel eller noe – eneste regel er at det ikke skal være mer enn én setning. Alle de andre spillerne vurderer sine kort og velger det kortet de tror kan stemme overens med hintet.

Når kortene er valgt gis de til fortelleren så ingen andre ser dem, og fortelleren stokker kortene og legger dem ut i tilfeldig rekkefølge på bordet med billedsiden opp. Kortet til venstre er 1, kortet deretter er nummer 2, osv. Spillerne, med unntak av fortelleren, må så stemme på hvilket kort en tror var det fortelleren la ned. En kan ikke under noen omstendighet stemme på sitt eget kort.

Når alle har valgt og markert valget ved å legge ned korresponderende gjettebrikke med billedsiden ned, snus alle brikkene. Så er det poengscoring. Fortelleren får 3 poeng så lenge ikke alle eller ingen stemte på riktig kort. Hvis alle eller ingen gjettet riktig, får ikke fortelleren noen poeng, mens resten av spillerne får 2 poeng hver. I tillegg får hver spiller som fikk en ”stemme” 1 poeng pr stemme. Poengene overføres til harene som hopper tilsvarende fremover langs banen inni esken.

Hver spiller trekker ett nytt kort, så de igjen har 6 på hånen. Neste spiller velger så et kort og det hele gjentas. Spillet slutter når det siste kortet trekkes fra trekkbunken, og vinneren er den som har haren sin lengst frem på banen.

Typisk spillrunde
Ylva er første person ut til å gi en assosiasjon man kan spille med. ”Yggdrasil” forteller Ylva. ”Hva i huleste heite er det” spør Kathrine, lettere forvirret. ”Hi hi, vent og se” svarer Ylva. Alle spillerne legger ut hvert sitt kort skjult, Ylva samler de inn og blander de før hun legger de med billedsiden opp. Det første kortet viser et bladløst tre som holder en blomsterbukett, det andre kortet viser en mann med flosshatt som går opp en trapp til himmelen, tredje kort består av en skikkelse som er dekket av hvite papirbiter og det siste kortet vites e katt som ser inn i en spåkule med en fisk.

Spillerne velger i skjul hvilket kort de mener stemmer med assosiasjonsordet, og legger en tallbrikke som markerer kortet med billedsiden ned. Når alle har valgt så snus brikkene.
Både Remo og Lars Erik har valgt det første bilde med et tre og Kathrine valgte det tredje kortet. Siden noen valgte Ylva sitt bilde får både hun og de som valgte hennes kort flytte tre felter fremover, og i tillegg får Lars Erik flytte ett trinn ekstra fordi Kathrine valgte hans bilde.

”Jeg synes dette er vanskelig” sier Remo, før han velger å bruke Melissa Etheridge som sitt assosiasjonsord denne runden. Alle velger hvert sitt kort som Remo deretter samler inn og stokker, før han legger de med billedsiden opp på bordet. Det første kortet viser en eng med røde blomster, det neste viser en blomst som mister kronblad, tredje kortet viser en orkan i en hånd og det siste viser et brennende hjerte i en osteklokke.

Spillerne velger ut hvilket kort som stemmer overens med Remos assosiasjonsord. Og det viser seg at Kathrine går for hjertet mens Lars Erik og Ylva går for blomsten som mister kronblad. Det riktige var hjertet sier Remo og minner om låta ”Crome plated heart”. ”ja vel” sier Lars Erik, ”men Kathrines kort er jo mye mer nærliggende, grunnet hit’en ”Bring me some water”. ”Ja, jeg synes det passet bra” svarer Kathrine. Remo flytter 3 felter frem, mens Kathrine flytter 5 felter og de to andre blir stående.

Oppsummering
Spillet har fått mye oppmerksomhet for å være innovativt og annerledes, noe vi ikke helt forstår. Dynamikken med å velge blant kort, forklaringer, etc fra de andre spillerne er velbrukt og ble trolig første gang brukt i Apples to apples og Balderdash, som er mer kjent som Kokkelimonke her til lands. Det første spillet som tvang førstespilleren til å gi hint, men ikke for tydelige, altså ganske tett identisk med Dixit var tyske Barbarossa – et interessant gåteløsningsspill. Så hvor originalt Dixit egentlig er avhenger nok av øynene som ser. I dag finnes det også flere historiefortellingsspill, men de er stort sett tyngre og mer omfattende.

Utvikleren og utgiverens intensjon må ha vært å lage et enkelt, raskspilt og underholdende selskapsspill med en ny vri. Det har de vel for så vidt lykkes med, men et spørsmål det kan være betimelig å stille er; når blir lek et spill? I dette tilfellet kan det fort oppfattes mer som enn lek enn et spill. Litt kreativitet trengs for å finne et passende kort, mens det trengs en dose analyse for å finne det riktige kortet. Men at det skulle holde til å vinne verdens gjeveste brettspillpris er svært overraskende.

For de aller fleste vil Dixit både være forståelig og sannsynligvis hunderholdende, og det har ett fortrinn fremfor Kokkelimonke – det er enklere. Spillerne slipper å finne på og skrive forklaringer, altså enda mindre å gjøre for spillerne! Men Dixit har fremdeles det samme problemet – i hvilken grad spillet blir interessant og artig er avhengig av hvem en spiller med. Dette er kanskje enda viktigere for de andre spillene nevnt ovenfor, men det er fremdeles gyldig motargument for Dixit.