I Eye Spy, får barna oppgaver på flere områder, men de fleste er basert på en hukommelsestrening. Det er oppgaver hvor en skal memorere bilder på et kort for deretter å svare på spørsmål om det en så. En ren memory-del, hvor en skal finne skjulte par, som de har laget 3 forskjellige oppgavetyper til. Den siste delen har en ført inn ”trikset” med tre baller og tre kopper, som en da altså skal bytte plass på, på samme måte som de fingernemme i basarene i Kairo.

Dette spillet faller litt mellom 2 stoler, da oppgavene er lite interessante for voksne, mens barna ikke kan spille det alene før de er godt lesedyktige. Dette fører fort til at en som voksen spiller spillet med barna uten egentlig å ha noen stor glede av det selv. Disse spillene kalles tradisjonelt familiespill i Norge, men har ingen resonans i brettspillmarkedene i resten av Europa. Et godt familiespill burde være interessant for både barn OG voksne, og altså ikke et barnespill som de voksne må spille barna for at de i det hele tatt skal få spilt. Da er det like fullt et barnespill, men et dårlig tilpasset barnespill.

Nå er ikke Eye Spy det verste eksempelt, men det viser problemstillingen.