Innhold
1 spillbrett
18 hvite brikker (6 trekanter, 6 vinkler og 6 rette)
1 hvit Pünct-brikke
1 svart Pünct-brikke

Design/Tematikk

Om du ikke kjenner til Gipf-serien til Kris Burm enda, så er dette en serie med abstrakte strategispill som er i ferd med å bli legendarisk. Serien består av 6 titler, hvorav den ene Gipf: Tamsk vil bli byttet ut med den nye tittelen Gipf: Tzaar.

Gipf. Pünct skulle være den avsluttende tittelen i serien, og ble lansert i 2005.

Spillene har intet tema, men de har på en måte tatt for seg de etablerte grunnleggende abstrakte prinsippene og utfordret de etablerte normene (og spillene).

I dette tilfellet er det koblingstanken som er i fokus. Det kanskje mest kjente og mestselgende spillet av denne typen er Twixt, som ble skapt av legendariske Alex Randolph og første gang utgitt i 1961.

Spillets innhold følger opp den fantastiske kvaliteten til søsterspillene, og det samme gjør designet.

Spillets regler er kanskje litt mer vriene å komme inn i en de andre, men det er absolutt ikke vanskelig. Regelheftet holder nemlig også den samme høye standarden.

Målsetning
Spillerne kjemper om å bli den første til å lage en rekke med brikker som går rett over brettet fra den ene til den andre siden.

Regler/Spilldynamikk
Selve spillbrettet består (som vanlig) av en heksagon. Den store heksagonens linjer består av hull, som brikkene plasseres i. Alle brikkene har nemlig et punkt som passer i hullene (og i andre brikker).

Spillets brikker er også uvanlige, i den forstand at de har tre forskjellige former, men også et annet viktig element; forskjellig plassering av dette såkalte Pünct-punktet som passer i hullene. Pünct-punktene er viktige da de holder orden på hvordan brikker kan flyttes, og ikke minst hvordan de kan vris.

I utgangspunktet har spilleren et valg i hver runde; plassere ut en ny brikke hvor som helst på brettet eller flytte en brikke som er tidligere lagt ut.

Det første valget har kun en begrensning; det er ikke tillatt å legge den nye brikken oppå andre brikker. I det andre valget derimot er det flere ting å ta høyde for; Pünct-punktet på brikkene må flyttes langs de rette linjene ut fra punktet den opprinnelige stod på, brikken kan vris (men da rundt Pünct-punktet) og den kan plasseres oppå andre brikker. Viktig detalj i forbindelse med det siste er at om en plasserer en brikke oppå en annen brikke, må Pünct-punktet plasseres på en av ens egne brikker!

Hvorfor skulle en så plassere brikker oppå sine egne brikker? Det er en annen måte å sperre motstanderens rekke(r) på. Normalt plasserer en brikkene foran rekker for å sperre dem, men det er altså mulig å kommer forbi hinderet ved å bygge i høyden eller motsatt sperre.

Oppsummering

Som med Gipf og Zertz er dette spillet litt vanskeligere enn resten å ”mestre”. Mulighetene og truslene presenterer seg ikke så lett og de kan være lette å overse. Sannsynligvis er dette et av dypeste av Gipf-spillene, og passer glimrende for de som liker å knekke harde mentale nøtter. Det kan selvfølgeig spilles med litt mer senkede skuldre, men da vil spilleren med mest erfaring eller med det ”beste blikket” vinne.

Den virkelige nyskapningen i dette spillet er konseptet med å plassere brikker oppå andre brikker. Vi er i hvert fall ikke kjent med andre koblingsspill som har dette elementet. Og for de fleste som kjenner lignende spill, vil dette være en ny og spennende vri.

Førstemannsfordelen er også tatt hånd om i spillet, ved å nekte den første spilleren å plassere den første brikken inni den sentrale heksagonen.

Dette er kanskje et av de mest komplekse (selv om reglene er enkle), men samtidig familiære spillene i serien, og bør nok helst anbefales til de som er godt bevandret blant abstrakte spill.