Tematisk er spillerne her gullgravere som har som mål å samle 4 gullklumper fra “gruven” sin, som vil si posen.

Hver spiller får en pose, som ved starten av spillet fylles med 4 hvite, 5 grå og 4 svarte klumper samt 5 gullklumper.

I din tur må du trekke klumper fra posen, naturligvis uten å se, og legge klumpene opp foran deg, én etter én. Du kan, etter å ha trukket den første, når som helst stoppe. Men siden målet er å finne gull, må en jo trekke litt mer enn én klump!

Så fra og med trekk nummer to, kan det skje ting. Hvis klumpen er en annen farge enn den første, så kan en trekke igjen, også videre. Man kan trekke helt til man enten finner en gullklump, eller velger å gi seg, eller til man får den andre gråsteinen i en av de fire fargene (hvit, grå, svart).

Om en velger å stoppe fordi en har trukket en gullklump eller to, sikrer man disse og får samtidig legge alle gråsteinene du trakk i én annen spillers pose.

Om du derimot ble for grådig og trakk din andre eksempelvis svarte gråstein, er turen din over og du må legge alle steinene tilbake i posen, også eventuelle gullklumper du hadde trukket.

Det medfølger også noen rubiner og smaragder, som kan brukes til å spille et par varianter.

Med rubinene blir dette et enda mer barneorientert spill; da alle med en gang en spiller trekker en smaragd umiddelbart begynner å trekke klumper inntil én spiller finner og roper “Gull!”. Spilleren som trakk gullklumpen beholder denne, mens alt annet som ble trukket i runden legges tilbake i posene.

Med smaragden blir en tvunget til å minst gjøre to trekk til, før en avslutter. Om du da allikevel klarer turen din med suksess, får du gi bort smaragden sammen med de andre steinene til en annen spiller.

Dette er et lite “push you luck” spill for familien med yngre barn eller barn alene. Her vil man få litt erfaring med å ikke være for grådig, samtidig som man må gamble litt for å nå målet.

For oss er spillet akkurat på grensen mellom familie- og barnespill, men vi velger å plassere det i den sistnevnte kategorien. Hovedgrunnen til dette, er at vi tror det vil være svært få voksne som kunne tenke seg å spille dette bare sammen med andre voksne. Til det er spillet for enkelt, og lite engasjerende.

Men som et barnespill fungerer det ganske bra, og barna vi spilte med syns det var moro, og da gjerne helst “gullrushvarianten”. Noen av barna forstod viktigheten av hvem man gav gråstein når en lyktes, og noen var ikke så glade i å “bli straffet” på den måten. I tillegg var det, for enkelte, vanskelig å ikke finne måter og prøve å jukse på, så av disse grunner vil vi nok mene at spillet fungerer best for barn under oppsyn av en voksen. Om da ikke barna er både gode tapere og rettferdighetssøkende allerede da.