Innhold
550 kort med 2 kjendisnavn
24 blanke kort
Markeringskort (gul/lilla)
Spillbrett
5 brikker i fem forskjellige farger
1 timeglass (ca 60 sek)

Design/Tematikk
Karikerte “bilder” av seks kjendiser preger den duse 80-tallsesken i rosa og blått. Navnet er plassert med store bokstaver midt på fronten og en skogan forteller det meste om hva spillet dreier seg om. 80-talls preget er vel en smakssak, og kanskje målgruppen utgiveren sikter mot ikke en gang var født i pastellfargenes tiår. Men, uten å være kunstkritiker, ville jeg tro det er mulig å lage enda bedre eller aller helst rene karikaturtegninger av kjendisene på esken. Her kan en mistenke at man har manipulert bilder for å omgå kostnads/rettighets-spørsmål. Men dette burde ikke være noe hinder for et godt spill eller kanskje rettere selskapslek.

Rettighetsspørsmål kan det sikkert stilles om utviklerstatusen for dette spillet også. Hvem i all verden? er så tett på den amerikanske spillet Time´s up at det nærmest er umulig å skille. Time´s up har ligget stabilt på topp 10 av svært mange partyspillister verden over de siste 10 årene. Så i den sammenheng vil det nok også være noen brettspillinteresserte her til lands som enten vil ha et svært likt spill fra før eller oppfatte dette som en norsk utgave av det mer kjente Time´s up. Så kan en selvfølgelig si at Time´s up igjen er basert på et såkalt “public domain” spill kalt Celbrities, og at det i så henseende er rettighetsløst. Dette vil være gråsoner for jurister å fikle med. Men fra tidligere vet vi at spilldynamikker omtrent er umulige å få patentert, så det blir da heller snakk om mønster- og merkevarebeskyttelse. Med det som utgangspunkt er dette spillet sikkert innenfor lovlige rammer, om det enn kan være etisk diskutabelt. Den største og kanskje vitigste forskjellen på de to merkevarenes spill er at Hvem i all verden? har et brett som synliggjør poengstillingen til enhver tid.

Fordelen for Hvem i all verden? er naturligvis at det inneholder mange norske/nordiske navn, som nok ikke ville fungere så bra i en amerikansk utgave. Og innholdet ellers holder standard kvalitet. Kjernen i et slikt spill ligger jo mer i oppgavene enn i designet som sådan, på lik linje med et kunnskapsspill. I så måte er Hvem i all verden? svært bra, om det enn alltid vil komme diskusjoner om enkelte av dem.

Spillreglene er egentlig svært enkle, men utgiveren har tidvis ønsket å gi mer informasjon underveis enn strengt tatt nødvendig. Når en først har lest gjennom reglene én gang derimot, vil oppsummeringen under headingen for hver runde være nok til å huske alt.

Målsetning
Være det laget som sitter igjen med flest poeng etter tre omganger.

Regler/Spilldynamikk
For det første må spillerne dele seg inn i lag, med minst 2 på hvert. Dernest trekkes det 30 kort, som er de som skal benyttes i denne spillomgangen. Hvert lag bestemmer seg så for hvem som skal være “tipsgeneral” for denne runden. Tipsgeneralen er den som skal forklare for resten av laget, mens laget skal gjette. Mostanderlaget(ene) skal passe på tid og ikke minst at reglene for forklaringer overholdes.

Spillerne blir så enig om det er de rosa eller de gule navnene som skal brukes dette spillet. Dette markeres med å legge er markørkort på brettet. Så tar tipsgeneralen opp bunken med 30 kort og begynner umiddelbart å forklare hvem personen på det første kortet er. I denne runden er nesten alt tillatt, med unntak av å benytte navnet, vanlige kallenavn, forkortelser eller rim. Det kan også synges og mimes eller benyttes andre metoder for å hjelpe til med forklaringen. Tipsgeneralen prøver å komme seg gjennom så mange navn som mulig i løpet av 60 sekunder. Laget kan gjette så mange ganger de ønsker, og tipsgeneralen kan også legge vekk navn som er ukjente eller for vanskelige. Disse tabbekortene legges i en egen bunke. Når tiden er ute får laget 1 poeng for hvert riktige svar, mens det får 1 minuspoeng for hvert tabbekort. Så leveres resten av bunken sammen med tabbekortene til motstanderlaget. Kortene som ble løst er ute av spillet for denne runden. Det andre laget gjennomfører en lik runde, og dette fortsetter inntil alle kortene er besvart riktig.

Før andre omgang samles alle kortene til en bunke igjen og alle navnene leses opp for å friske opp alles hukommelse. Så tar lagets valgte tipsgeneral for denne omgangen kortbunken og begynner å forklare. I denne omgangen er kun tillatt å si ETT ord, men tipsgeneralen kan mime, nynne, peke og tegne i luften så mye han/hun vil. Laget for derimot kun ETT gjett. Gjettes det rikitg legges kortene i en løst-bunke, på samme måte som i forrige omgang, og svarer laget feil eller tipsgeneralen gir opp legges kortet i en tabbebunke. På samme måte som i forrige omgang får laget poeng for hvert kort som ble løst og minuspoeng for hvert i tabbebunken. Etter de sedvanlige 60 sekundene leveres resten av kortbunken sammen med tabbekortene til neste lag som så gjør det samme. Omgangen er ferdig når alle kortene er løst.

Før tredje og siste omgang samles alle kortene i en bunke igjen. I denne omgangen kan ikke tipsgeneralen benytte seg av ord i det hele tatt, og laget kan kun gjette én gang. Poeng gis på samme måte som de foregående omgangene. Spillet er slutt når alle kortene er løst. Laget med flest poeng vinner spillet.

Typisk spillrunde
Det er gir lite mening å beskrive en typisk spillrunde med miming… Så vi gir heller noen eksempler på oppgaver for et spill:
Spill 1:
Tomas von Brömssen
Kim Larsen
Knut “Kupper´n” Johansen
Oscar Mathisen
Pelé
Paul McCartney
Gunnar Sønsteby
Thomas Alva Edison
Hermann Göring
Pablo Picasso

Rembrandt
Goliat
Catherine Deneuve
Marcello Mastrioanni
Wilhelm Conrad Röntgen
Lenin
Dante
William Shakespear
Sigurd Jorsalfar
Henrik 8.

Wenche Foss
Lars Monsen
Rikard Løvehjerte
Arve Tellefsen
Anne-Cath. Vestly
Viggo Widerøe
Grace Jones
Sossen Krogh
John Carew

Oppsummering
Som spillkonsept er Hvem i all verden? nærmest et “må-ha” i enhver spillsamling. Det er ufarlig og morsom underholdning de aller fleste kan være med på. Og noe av det geniale er at for hver runde plukker en opp mer informasjon om hver kjendis, og etter hvert er det utrolig hvor lite som trengs før laget har gjettet riktig.

Fordums ikoner som Nadia Comanechi vil nok ikke gå rett hjem for dagens 20-åringer… Ei heller Laila Schou Nilsen. Men det kan jo heller sees på som en god mulighet til å lære noe om vår felles historie.