Etter sigende skal dette være en verdensnyhet, og vi har ihvertfall ikke spilt noe annet som forener alle sansene før. Selv om vi nok har vært borti spill som har leflet med enkelte sider av det.

I Konario skal man finne par ved hjelp av sansene; hørsel, lukt, syn, følelse og smak. Grunndynamikken er det mer enn velkjente memo-prinsippet, som alle moderne barn har vært borti ved et eller annet tidspunkt.

Forskjellen ligger i hva slags par man skal finne.

To og to bokser med likt innhold; pastiller, duftlapper, kuler, former og mønstre. Alle boksene snus og i din tur skal du snu en boks og da bruke sansene for å finne ut hva det er i/på boksen, for deretter å snu en annen boks for å finne den andre like. En må da naturligvis gi de andre spillerne sjansen til å utforske boksen før en velger den andre boksen.

Motspillerne har nemlig mulighet for å avbryte deg om du er i ferd med å plukke en gal boks i ditt forsøk på å finne den andre i paret. Da roper de “Konario” og får anledning til å bevise at du valgte feil.

Det er litt interessant og artig med nye utfordringer som tar tak i noe annet, og det å skulle bruke sansene til å vinne et brettspill, satt sammen på denne måten er nytt. Og det ønsker vi å applaudere, men hvorfor bygge på et så gammelt spillprisnipp, når en har en så nyskapende idé?

Det er en grunn til at rene memo-spill stort sett lages for barn. Det er sjeldent noe som engasjerer voksne. Så vi mistenker at den gamle måten å vurdere kategorier på, har sneket seg inn her også.

Mens vi mener familiespill er laget for voksne, men har enkle nok regler til at de eldre barna kan spille på nærmest like vilkår, mente man tidligere at spill som passet for barn var et familiespill.

En annet aspekt ved dette spillet som viser hvor vanskelig det er å lage et slikt spill er den store variasjonen i oppgavene for sansene. Alle hører umiddelbart forskjellen på hørselsoppgavene, og de fleste tar sjeldent feil på følings- og synsoppgavene.

Så i forhold til disse, er det strengt tatt bare minne som testes i forhold til hvor paret står.

Duft og smak derimot kan være litt vriene å skille fra hverandre, gjerne fordi man ikke er så vant til å måtte huske disse tingene uten samtidig å se hva man luketer/smaker på. Så de to siste er på en måte mer “voksne” oppgaver. Ikke det at barn fort lærer seg forskjellene…

Dette gjør, for oss, at spillet fremstår som for enkelt på de områdene de mener å skulle utfordre oss på. Så blir da spørsmålet om det å lage interessante/varierte/utfordrende nok oppgaver er for vanskelige til å kunne lage noe for voksne, eller om spillet burde vært tilpasset barn, og da ikke lenger er et familiespill, eller at selve spilldynamikken burde vært byttet ut med noe mer interessant.

Uansett så må vi beklage vår skuffelse over noe vi faktisk hadde både forventninger og interesse for. Vi har spilt hørselspill som Mord im Ambrosa med stor iver, har “nosing” samlinger for både vin og annet, så dette burde være noe som kunne fange oss. Så blir ikke tilfellet når både spilldynamikk og oppgaver hovedsakelig er tilpasset barn, mens utgiver på død og liv skal ha det til å være en familieaktivitet. Så spillet faller mellom to stoler; desinget er for voksent, mens innholdet er for barnslig. Vi kan ikke se for oss en vennegjeng spille dette etter en trivelig middag, dessverre.

Men vi håper spillkskaper/utgiver går tilbake til tenkeboksen og finner en ny måte å gjøre dette på, da det ikke er tvil om at finnes et godt spill et sted i ideen om å bruke sansene.

Dette gjør, for oss, at spillet fremstår som for enkelt på de områdene de mener å skulle utfordre oss på. Så blir da spørsmålet om det å lage interessante/varierte/utfordrende nok oppgaver er for vanskelige til å kunne lage noe for voksne, eller om spillet burde vært tilpasset barn, og da ikke lenger er et familiespill, eller at selve spilldynamikken burde vært byttet ut med noe mer interessant.

Uansett så må vi beklage vår skuffelse over noe vi faktisk hadde både forventninger og interesse for. Vi har spilt hørselspill som Mord im Ambrosa med stor iver, har “nosing” samlinger for både vin og annet, så dette burde være noe som kunne fange oss. Så blir ikke tilfellet når både spilldynamikk og oppgaver hovedsakelig er tilpasset barn, mens utgiver på død og liv skal ha det til å være en familieaktivitet. Så spillet faller mellom to stoler; desinget er for voksent, mens innholdet er for barnslig. Vi kan ikke se for oss en vennegjeng spille dette etter en trivelig middag, dessverre.

Men vi håper spillkskaper/utgiver går tilbake til tenkeboksen og finner en ny måte å gjøre dette på, da det ikke er tvil om at finnes et godt spill et sted i ideen om å bruke sansene.