Innhold
84 (12×7) artistkort
7 hitplater (1 for hver type artist)

Design/Tematikk
Friedemann Friese er en markant skikkelse i tysk brettspillbransje, både rent fysisk (han har grønt hår) og ikke minst som et utviklernavn (han har gitt ut flere svært originale og underfundige spill). Ved siden av å drive sitt egne lille forlag, gir han tidvis ut spill hos de større forlagene, og Megastar er et av dem. Fridemann er også kjent for å finne spennende navn og temaer til sine spill. Megastar er vel ikke akkurat spennende, men tematikken er jo litt annerledes.

I Megastar er musikkbransjen og spillelistene på radio i fokus, og spillerne jobber med å manipulere spillelisten for å imøtekomme publikums etterspørsel. Dette kan virke som en vel stor oppgave for et lite kortspill, men fungerer overraskende godt. Det skal riktig nok nevnes at spillet har en svært enkel spilldynamikk, men er faktisk ganske vrient å ”få til”.

Kortene er av helt standard kvalitet, og designet er tegnserieaktige med de typiske trekkene fra de forskjellige musikksjangrene. En kunne kanskje ha ønsket seg noe klarere forskjeller mellom artistkortene og cd-kortene.

Reglene er litt omstendelige, men tydelige og gir gode eksempler, så det er med andre ord lite å utsette.

Målsetning
Spillerne prøver å støtte de forskjellige artistene igjennom spillet ved å spille ut kort for å øke etterspørselen, og samtidig ha igjen kort fra artistene som ligger øverst på listen ved spillets slutt.

Regler/Spilldynamikk
Strengt tatt er spilldynamikken her utrolig enkel, hvor det hele kan beskrives slik; legg opp cd-kortene i en rekke midt på bordet, legg ut 11 artistkort på den høyre siden av cd-kortene (som på den måten danner markedet). Hver runde spiller spillerne ut et artistkort til den venstre siden av cd-kortene i henhold til riktig cd-kort (det samme som å følge farge), og danner på den måten lytterønskene. Etter å ha spilt ut artistkort, plukker spilleren inn et kort fra markedet (altså til høyre for cd-kortene), deretter trekker spilleren ett nytt artistkort fra bunken og avslutter med å legge ned 1 kort skjult fra hånden som er det kortet som skal spilles neste runde.

Det var jo ikke spesielt vrient eller hva? Men, ettersom det å sette sammen spillelister ikke er så enkelt, og de samme listene jo må revurderes har hr Friese innført en regel om at når det ligger 3 kort på lytterønskesiden eller det siste kortet blir plukket inn fra markedessiden, skal spillelisten justeres i henhold til lytternes ønsker. Dette vil si at en starter på toppen av lista og flytter cd-kortet oppover lista i henhold til hvor mange etterspørsler som ligger på den venstre siden av cd-kortet. Dette fører naturlig nok til til dels store endringer på spillelisten.

Disse revurderingene skjer det flere av i løpet av spillet, og spillet er ikke slutt for alle kortene i bunken er trukket inn. Da skjer det en endelig justering av lista og poengene skal fordeles. Spillerne scorer så poeng i henhold til kortene en har igjen på hånden og artistenes plasseringer på lista. De fem øverste cd-kortene på lista gir fra 5 til 1 poeng, for hvert tilsvarende artistkort en har igjen på hånden, mens de to lavest rangerte cd-kortene ikke gir poeng. Dette vil si at om en har to artistkort på hånden av den cd’en som ligger på toppen av listen vil altså gi 10 poeng, mens gjenværende artistkort fra cd’en som ligger på fjerde plass kun vil gi 2 poeng pr kort.

Typisk spillrunde
De syv forskjellige cd-kortene stokkes og legges i en rekke midt på bordet. Så stokkes artistkortene. Dernest legges stabelen med artistkort på toppen av ”playlista” og de 5 øverste fjernes fra spillet uten at noen får se på dem. Deretter trekkes de neste 11 artistkortene og plasseres på høyre side av cd-kortene. Avslutningsvis får hver spiller 5 artistkort.

Hver av spillerne ser så på de 5 kortene de har fått, og legger ned et av dem foran seg. Ved starten denne gangen, er rekkefølgen på cd-kortene fra topp til bunn følgende; metall, hiphop, rockabilly, jazz, pop, punk og visesang. Kathrine starter med å snu opp kortet hun la ned foran seg. Det er et hiphopartist kort og hun plasserer kortet til venstre for hiphop cd-kortet. Så må hun trekke inn et av kortene fra den høyre kolonnen av cd-kortene, og hun trekker inn et visesangartistkort. Deretter trekker hun et nytt kort, og legger til slutt ned et nytt kort foran seg. Brad legger ut et metallartistkort og trekker inn et jazzartistkort. Tone legger ut et hiphopartistkort og trekker inn et punkartistkort. Remo legger ut et rockabillyartistkort og trekker inn et punkartistkort.

Kathrine legger ut et hiphopartistkort og det er da 3 slike kort på den høyre siden av hip-hop cd-kortet og en umiddelbar justering av ”playlista” skal gjennomføres. Metall cd-kortet ligger på toppen, og kan således ikke bli høyere, så det ene metallartistkortet som ligger til venstre for cd-kortet flyttes til den høyre siden. Hiphop cd-kortet har 3 kort liggende på venstre side og skal tre plasser opp. Men siden det foreløpig ligger på andreplass, legges det bare på toppen, og dytter metall cd-kortet ned. Så flyttes alle de 3 hip-hop artistkortene over til høyre side. Den samme prosessen gjentas for alle cd-kortene med det resultat at ”playlista” blir seende slik ut; hiphop, rockabilly, metall, jazz, pop, punk og visesang. Kathrine avslutter med å trekke inn et hiphopartistkort.

Brad fortsetter spillet og legger ut et jazzartistkort, og trekker inn et rockabillyartistkort. Tone legger ut et hiphopartistkort og trekker inn et visesangartistkort. Remo legger ut et rockabillyartistkort, og trekker inn et punkartistkort.

Kathrine legger ut et visesangartistkort, og trekker inn popartistkort. Brad legger ut et popartistkort. ”Nå er ikke akkurat mange valg lenger” mumler Brad og tar inn et hiphopartistkort. Tone legger ut et visesangartistkort og trekker inn et hiphopartistkort. Remo legger ut en popartistkort og trekker inn et metallartistkort.

”Da skaper jeg en liten justering av playlista igjen” sier Kathrine og legger ned det tredje visesangartistkort. Etter justeringen ser playlista ut som følger; rockabilly, hiphop, pop, visesang, jazz, metall og punk. Hun avslutter så med å trekke inn hiphop.

Spillet forsetter på denne måten til det siste kortet trekkes fra bunken, og så legger spillerne som normalt ut sitt siste nedlagte kort. Deretter er det poengscoring, som beskrevet ovenfor.

Oppsummering
For mange, og spesielt det/de første par spillene, virker spillet for hellbasert og tilfeldig. Dette er nok ikke helt riktig, og det handler nok om å ”skjønne greia”. Det er en fin balanse mellom å spille ut kort til lytterønskene, og ta vare på kortene til scoringen. Et hvert kort som brukes for å gi en artist et dytt oppover lista, flyttes jo over til markedet, og blir derfor tilgjengelig for alle.

Megastar er absolutt ikke et dypt strategisk spill, men heller et lettere ”ventespill”, med noen interessante taktiske valg. En kommer jo ikke unna at det er en del hell i spillet grunnet korttrekkingen, men dette kompenseres gjennom kortene en trekker inn fra markedet.

Megastar kan anbefales for de som er glad i enkle kortspill, da spilldynamikken er svært enkel, men for spillere som vil ha de store episke strategiene sine satt på prøve kan trygt melde pass.