Metro er bygget rundt tanken om undergrunnsnettverket i Paris, og består av et brett med 64 felter hvorav de 4 i midten er stasjoner. Utenfor de åpne feltene ligger det en rad med stasjoner, som er spillernes startposisjoner. Målsetningen er å score så mange poeng som mulig ved å bygge så lange linjer som mulig mellom startstasjon og endestasjon. Ettersom det ikke er en stasjon, men fra 6 til 16 stasjoner til hver spiller, alt etter hvor mange som er med, blir det ganske mange muligheter til å score godt med poeng.

”Designet er enkelt og greit, med de tradisjonelle tyske trebrikkene” kommenterer Ylva. ”Ja, det ser ganske oversiktelig og ordentlig ut” støtter Remo. ”Skal jeg pirke, så hadde jeg ønsket meg noen litt kraftigere utplasseringsoversiktskort, men på den annen side brukes disse kun til å sette opp spillet så det er vel ikke så nøye” sier Lars Erik.

Reglene er også meget tydelige og godt satt opp. ”Selve spilldynamikken og poenggivningen er beskrevet over en halv A4 side, så dette burde passe de fleste familier!” kommenterer en entusiastisk Lars Erik, før han forklarer dem. I tillegg til å ha plassert ut de aktuelle antallene brikker på startstasjonene har spillet 64 brikker med tegninger av togspor i alle retninger på seg. Hver spiller starter med 1 brikke og i hver runde velger spilleren om han/hun vil plassere ut denne brikken eller trekke den øverste skjulte brikken fra bunken og plassere ut denne. Brikkene må plasseres ut så de minst har en side mot ytterkant av brettet eller en tidligere nedlagt brikke i et tomt felt og linjene på brikkene må møtes. I tillegg må brikkene legges med pilene i riktig retning og brikken kan ikke plasseres slik at en linje bare går fra en stasjon til en annen over samme brikke. ”Det siste høres noe merkelig ut, men det er ganske selvforklarende når du sitter foran brettet med brikkene i hånda” utdyper han. Etter hvert som en linje kommer seg fra en stasjon til en annen skal denne linjen scores, og poeng gis til den som har starstasjonen. Da teller en kun antallet brikker linjen beveger seg over. ”Men, husk, at linjen kan gå over samme brikke flere ganger og telles da flere ganger” utdyper Ylva.

”Dette virker da veldig tydelig. Hva med stasjonene på midten av brettet? Er de bare endestasjoner eller hva?” spør Kathrine. ”Ja, men om en klarer å bygge en linje som ender der, så blir poengene for linjen doblet” svarer Lars Erik. ”Akkurat så det blir en kamp om nå dit da med andre ord” mumler Remo.

Remo starter spillet og plasserer ut en brikke foran stasjon 3, som gir hans eget tog en rett linje ut fra stasjonen. Så trekker han en ny brikke. ”Jeg vil helst ikke bli stengt inn i hjørnet, så jeg legger ned denne brikken foran stasjon 1” forklarer Ylva. Brikken hun legger ned, gir en rett linje ut fra både stasjon 1 og 32, men da i hver sin retning. ”Takk. Da hjalp du meg litt i det minste” sier Remo som har stasjon 32. ”Da får jeg heller prøve å stenge Remo og Kathrine inne i dette hjørnet, da” sier Lars Erik og plasserer ut en brikke foran stasjon 18. Brikken gir han selv en rett linje ut fra sin stasjon, og en mulig rett linje å bygge til for Remo, mens Kathrine kan ende med å bare komme seg fra stasjon 17 til 18 og kun 2 poeng. ”Det var ikke så hyggelig, Lars Erik, men hevnen blir nok søt etter hvert” svarer Kathrine og legger ut en brikke foran stasjon 2. ”Da har Remos linje fra stasjon 32 fullført! Den går nå fra 32 til 2, og kun over 2 felter. 2 poeng til Remo. ”Det var ikke akkurat planen, men ok, det var en hjørnestasjon” mumler en lettere oppgitt Remo.

Det er egentlig ingen andre ting å tenke på, så i prinsippet er dynamikken en Metro, meget enkel. Det er ikke dermed sagt at seieren er like grei å ta hjem! Etter hvert som spillerne lærer seg litt planlegging kan dette spillet by på mye kamp om linjene. Og det blir ganske nervepirrende når du febrilsk jakter på en brikke å plassere ut som vil gi deg en særdeles lang linje, mens motspillerne jakter på brikken som kan forkorte linjen ”din” ned til kun 3 usle poeng!

Ettersom spillet er basert på trekk av skjulte brikker, så er det selvfølgelig en del hell involvert, så hvis du ikke liker hellbaserte spill, så kan dette kanskje stås over, men liker du en litt mer avslappet dyst så er dette et meget godt alternativ. Ja vel, så kan en si at det finnes mange spill som tar for seg samme dynamikk (Take it easy, Einfach Genial og Tantrix for å nevne noen), men dette er vel et av få som har fått en tematikk på seg som fungerer. Vi skal vel ikke akkurat si at vi følte gruvenes lukter og lyder mens vi spilte, men det er et veldesignet effektivt spill som kan spilles både av ”spillere” og familiene med like stor entusiasme.