Designmessig er det vel en link til både Sabeltann og Pirates of the Caribbean, med sjørøvere og seilbåter på esken. Kvaliteten på brikker og kort er helt grei, men skattebrikkene kunne kanskje med fordel vært i et annet materiale. Reglene er ryddig og pyntelig satt opp over 2 sider, men inkluderer både en artig temadel og en faktadel om historien om det berømte Bounty-skipet.

Spillet går over 2 omganger, som igjen består av flere runder. Antallet runder avhenger av hvordan reiseruten blir. Dette avgjøres gjennom en vri på ”mynt og kron” prisnippet, hvor kapteinen knipser en brikke med vindretninger opp i luften. Alt etter hvordan den lander flyttes skuta. Øyene er representert gjennom kort som legges ut etter å ha vært stokket på feltene på brettet. Når skuta når en øy vil kapteinen gå i land og lete etter skatten. Problemet er at kapteinen ikke klarer å skjelne mellom de forksjellige besetningsmedlemmene, så de har en lei tendens til å utgi seg for å være noen andre enn de egentlig er. Ettersom kapteinen MÅ ha hjelp til å grave frem skattene, må han også velge seg en medhjelper blant disse svikefulle personene. Dette skjer ved at de forskjellige spillerne forhandler med kapteinen om fordeling av skatten, og kapteinen velger til slutt den spilleren han tror på og som gir den beste fordelingen. Deretter går en i land og fordeler skatten. Ettersom det først er i dette trinnet spilleren som inngikk avtalen med kapteinen viser sitt sanne jeg, er det her overraskelsene kommer. Skattene blir nemlig fordelt etter hvem som faktisk er på øyen og ikke etter hvem de sa de var. Så samles personbrikkene inn igjen, og en starter på nytt.

Vi går inn i spillet etter et par runder, og Kathrine er kaptein. De andre spillerne trekker personbrikker fra posen. Deretter knipser Kathrine vindbrikken og skuta ankommer Del Coco. På Del Coco får Kapteinen 1 rubin om han går i land med Albert, 6 diamanter om han gå i land med graveren. Om han velger noen av de andre får han ingenting. Siden alle vet dette, så gjelder det å finne en avtale med Kathrine, ved å komme med et fristende forslag. ”Jeg er graveren, og jeg forlanger kun 2 diamanter for å bli med” sier Remo før resten for summet seg. ”Hvordan kan du være det? Det er jeg som er graveren, men forslaget er likt” sier Hege. ”Som du forstår, er ikke jeg graveren, men derimot Albert. Hvis du tar med meg skal du få 1 diamant i tillegg til den obligatoriske rubinen” sier Tore rolig. ”Ja, jeg har jo fått et problem her… Og jeg stoler ikke på noen av dere, så jeg tar med Tore” resonnerer Kathrine. Så må Tore gi Kathrine 1 diamant for å få være med før de går i land. Spillerne snur så brikkene sine, og det viser seg at Tore er Albert, Hege graveren og Remo mytterist. Ettersom det kun er Tores brikke som betyr noen ting, og den var riktig, får Tore 4 diamanter og Kathrine 1 rubin. Personbrikkene legges sammen med resten i posen igjen, og runden er over.

Personbrikkene blir blandet i posen, og spillerne trekker på nytt. Kathrine, som forblir kaptein inntil det blir et mytteri, knipser vindbrikken igjen. Den lander med mørk pil, så skuta følger den mørke retningspilen mot den nye øya; Midai. ”Jeg er Albert denne runden også, jeg. Og siden du får 4 gull og jeg 3 på denne øya, ser jeg ingen grunn til å komme med noen avtaleforslag” sier Tore. ”Det er ren løgn. Jeg er Albert og jeg kan gi deg en mynt for å overbevise deg” ivrer Hege. ”Da må det uansett være bedre og sikrere å ta med deg meg. Jeg er skytter og da vil vi begge få 2 diamanter” frister Remo. ”Jeg vil helst ha med meg Albert, men det er ikke noe enkelt valg…” tenker Kathrine høyt. ”Hva om jeg frister med en rubin da?” spør Remo. ”Jeg er tydeligvis populær på denne øya, men jeg tror på Tore, så jeg tar med ham” avslutter Kathrine forhandlingene. Hege viser seg å være matrosen, Remo skytteren og Tore mytterist. ”Det var jo synd, Kathrine! Da fikk du ingen ting, og mistet kapteinrollen også” forklarer Hege. Kathrine må gi kapteinbrikken til Tore, og han samler inn personbrikkene tilbake i posen og de gjør seg klare til en ny runde.

Spillet fortsetter på denne måten til skuta har passert Pitcairn Island to ganger. Da avsluttes spillet og den med flest poeng har vunnet. Poengene scores ved at sett av en av hver av skattetypene (gull, rubiner og diamanter) gir 6 poeng og enkeltskatter gir 1 poeng.

Mytteriet på Little Blue har et greit konsept og tematikken er meget artig, men det blir litt for repeterende til å gi det store engasjementet. Spilldynamikken er bygget rundt avtale og den dertilhørende bløffingen, men uten noe annet blir det ikke så interessant over tid. Det passer nok bedre for den yngre delen av familien enn for de voksne. Når det er sagt så er det meget hyggelig at Damm ville satse på et slikt spill, og ikke minst er det hyggelig at Hr Østby får gitt ut et av sine etter sigende mange spillkonsepter. Vi får håpe han sitter inne med noe som kan falle enda bedre i smak i fremtiden!