Til forskjell fra originalen, kommer dette spillet i en tilnærmet normal spilleske, og innholder 6 kortstokker og en terning. Designet på esken er artig, med en ”tegneseriestil” som er fargerik og innbydende. Viktigst med dette spillet er faktisk kortkvaliteten, siden disse blir behandlet ganske røft. I så måte virker kvaliteten litt stusselig, men vi har ikke spilt det nok til å se om det virkelig holder eller ei.

Spillet går ut på å være førstemann til 150 poeng. Disse poengene scores gjennom flere runder ved at en legger sammen alle kortene en har klart å få ut i fellesområdet, og deretter trekke fra eventuelle kort som fremdeles er igjen i forsyningsbunken.

Reglene er klare, gode og litt fornøyelige, med en anelse humor. Ryddig og greit satt opp, så det er med andre ord svært lite å utsette her.

For de som ikke kjenner Ligretto, kan dette spillet raskt beskrives som en mangemannskabal, hvor vinneren er den som har klart å bruke flest av sine kort. Hver spiller har en kortstokk med 52 kort (fordelt på 4 farger). Det er 4 startkort og 4 stoppkort. Startkortene legges ut til fellesområdet, og den 2’eren som legges opp avgjør denne bunkens farge. Stoppkortet er avslutningskortet på en farge, og legges over 12’eren på en bunke. Alle spillerne stokker sine bunker, og legger deretter opp 5 synlige frontkort og 13 skjulte i en forsyningsbunke. Resten av kortbunken brukes som kortene i normal Syverkabal – en snur 3 og 3 kort.

”Hvordan spilles det da?” spør en litt utålmodig Tore. Hver spiller spiller for seg, og startkortene som er synlig i frontrekka eller kommer frem via kortbunken legges ut i fellesområdet. Deretter bygges det videre på startkortene, etter både valør og farge. Dette vil si at en er fri til å legge på hvilken som helst 2’er over et startkort, men når det er gjort må neste kort i den bunken være en 3’er i samme farge. Når en kan legge ut et kort fra frontrekka, trekkes det middelbart opp et nytt fra forsyningsbunken. Når det siste kortet trekkes fra denne bunken, kan spilleren når som helst rope ”Ut” og spillet stopper. Hver spiller sitter altså og legger opp 3 og 3 kort og legger umiddelbart ut kort fra enten bunken eller frontrekka så fort det byr seg en mulighet. Ettersom spillet ikke er rundebasert, men tvert i mot alle spiller for seg selv, gjelder det å virkelig følge med for mulighetene er fort borte om en ikke benytter seg av dem. Om to spillere samtidig skulle oppdage samme mulighet, og forsøke å legge ut det samme kortet, er det den spilleren som først legger kortet på bunken som får gjøre det.

Etter at alle spillerne har lagt ut sine frontkort og sin forsyningsbunke, roper Kathrine ”Gå” og umiddelbart legger både Hege og Tore ut hvert sitt startkort fra frontrekkene sine. Remo legger ut en gul 2’er oppå Heges startkort, og Kathrine en gul 3’er oppå den igjen. Alle trekker umiddelbart opp et nytt kort fra forsyningsbunken og legger det inn på den tomme plassen i frontrekka. Så begynner alle sammen å legge opp 3 og 3 kort fortløpende fra kortbunken de holder i hånden. Hver gang en kan legge ut et kort til fellesområdet gjør spillerne det, og før en aner ordet av det, roper Tore ”Stopp” og en gjør opp status og forbereder en ny runde.
Med unntak av at dette er en kopi av Ligretto, så er spillet et svært så artig og hektisk. Passer godt til familien, og antageligvis vil de yngre vinne takket være større iver og raskere reaksjonsevne. Vi vil selvfølgelig heller anbefale Ligretto, men om du kommer over dette spillet og ikke har Ligretto, er det et sikkert kjøpt.