Spillet består av 9 brettdeler, 2 terninger, et timeglass og 100 oppgavekort. Eske, brett og kort i det umiskjennelige designet til Eugene. Hans tegninger har et litt barnslig tegneserieuttrykk, og dette er utnyttet til fulle. Det er vel ikke akkurat grensesprengende kvalitet på innholdet, men det holder standardkvaliteten.

I standardutgaven følger det med regler på 8 språk, hvorav dansk, svensk og engelsk er det mest naturlige for oss. Om en finner spillet interessant behøver man derfor ikke vente til det kommer i tradisjonell distribusjon her til lands, men like godt bestille det over nettet. Reglene er logiske og godt satt opp og forklart, så det tar ikke mer enn 5 minutter før en er i gang.

Hovedtanken bak spillet er en litt avansert Memo, hvor brettet settes sammen av de 9 delene. Siden disse kan brukes på begge sider og settes sammen på forskjellige måter, vil det stadig være en utfordring i spillet. Spillets målsetning er nemlig å finne igjen tegninger etter å ha fått en oppgave på brettet.

Det er 3 typer oppgaver, skilt ved hjelp av forskjellige farger på kortenes bakside. Grønne oppgaver skal en løse selv, og en må typisk finne mellom 1-6 gjenstander som passer til en beskrivelse. Blå oppgaver kan løses av alle, og er typisk en spesifikk tegning som finnes et eller annet sted på brettet. Røde oppgaver er litt spesielle, da hver enkelt spiller da byr på hvor mange aktuelle tegninger de kan finne, og den som byr høyest får muligheten. I tillegg er det en annen spissfindighet; på enkelte av kortenes bakside er det symboler som betyr at delene i spillebrettet skal snus, vris eller byttes om!

De to terningene består av en regulær terning og en hvor det er 2 av hver av fargene. Den siste avgjør naturlig nok hva slags oppgave en skal løse og den andre angir hvor mange en skal finne om en får en grønn oppgave.

”Da får vel alder gå foran skjønnhet da, Remo” kommer det eplekjekt fra Lars Erik, som allerede har satt sammen et 3×3 brett. Remo kaster terningene og får en grønn 4’er. Han trekker et oppgavekort og leser høyt ”Slips og sløyfer”. Ylva snur timeglasset og Remo begynner febrilsk å stirre på brettet. ”Der er det slips… Der er det en sløyfe… Hmm … Slips… og der er det slips til!” fullfører Remo. ”Greit, du klarte det, så behold kortet” forklarer Kathrine.

Kathrine kaster terningene og får en blå oppgave. ”Den er felles!” advarer Lars Erik, men Kathrine strekker seg mot oppgavebunken. Hun trekker det øverste kortet og snur det opp så alle kan se den humoristiske store myggen. Alle leter på brettet i et frenetisk forsøk på å være først, frem til Ylva roper ”Her!”. Hun får kortet og turen går til Lars Erik.

Lars Erik får en rød oppgave og oppgaven lyder Stjerner. Ylva ser nervøst på brettet og byr 5. ”Det er jo masser med stjerner her, så jeg sier 10” sier Remo kjekt. Kathrine tviler og melder pass. Lars Erik er enig med Remo og melder 12, og får muligheten. Kathrine snur timeglasset og Lars Erik raser over brettet og peker og sier der, der og der i høyt tempo. Etter 8 går det straks noe tregere, men han finner 3 til før tiden renner ut. ”Da klarte du det ikke, så legg kortet på avkasthaugen” sier Remo. ”Men, du overså jo de 4 stjernene rundt hodet på klovnen der og de 2 stjernene ved siden av den månen der” prøver Ylva å bistå. ”Joda, men det er ikke så enkelt å se alt når du skal finne dem!” sier en lett irritert Lars Erik.

Project X er vel ikke akkurat unikt, og har en tydelig referanse til mer barnlige spill. Med det sagt, så har både designet i spillmekanikk og selve tegningene en helt klart mer voksen profil. Det er et hyggelig bekjentskap, som kan spilles med absolutt hvem som helst. Det krever ingen andre egenskaper enn litt hukommelse og raske øyne. Takket være oppgavenes forskjellighet og tolkningsmuligheter blir det ofte muntert rundt bordet. Spillet kan anbefales til de som er på jakt etter litt lett underholdning for venner og familie. Det er ikke ment å spilles i timevis, men som raskt og meningsløs tidtrøyte fungerer det helt fint.