Quackle - Årets selskapsspill 2007

BSG poeng | 72/100 |
Kompleksitet
EnkelAvansertErfaring
IngenEkspertFerdigheter
HellKløktVentetid
IngenLang
- Utgiver:
- Alga
- Utvikler:
- Tony Richardson og Chris Childs
- Distributør:
- Scanditoy
- Kategori:
- Årets spill vinnere Barnespill Familiespill Selskapsspill
- Antall spillere:
- 3 - 8 spillere
- Tidsbruk:
- 20 - 40 minutter
- Utmerkelser:
- 2007 - Vinner, BSG-prisen: Årets Selskapsspill
- Målsetting:
- Være den første til å kvitte seg med kortene
- Passer for:
- Offisielle Dyreimitatorer
- Spilldynamikk:
- Snu opp et kort
- Forbredelser:
- Gi hver spiller en figur og del ut kortene
- År:
- 2007
- Språk:
- Norsk
- Ytterligere opplysninger:
- http://www.algaspel.se/
Innhold
97 Dyrekort
8 Låver
12 Dyrefigurer
Design/Tematikk
Dette spillets komponenter vil nok vekke mye glede blant yngre spillere, men er også lattervekkende for oss voksne. Den nærmeste sammenligningen er vel disse små figurene barna får med seg etter et måltid hos en ikke nevnt rask-mat-kjede. Litt synd da at kortene, som strengt tatt er det som faktisk blir brukt i spillet, ikke følger opp den fantastiske kvaliteten på resten av innholdet. Kortene er av ganske normal tykt papir, men kunne med fordel ha vært i plast eller i det minste dekket med et plastbelegg.
Temaet er hentet fra en bondegård, hvor dyrene kaller på hverandre, så spillerne må altså belage seg på å lage mange kjente dyrelyder.
Designsmessig, overlater dette spillet liten tvil om at fokuset her er humor og latter. Og, utgiver alga, skal ha heder for å ha laget en enda bedre, eller rettere, artigere eske enn originalen. Men, hvorfor de valgte navnet Quackle forblir nok et mysterium….
Spillets regler er svært enkle, og godt og konkret beskrevet på det medfølgende arket.
Målsetning
Være den første til å kvitte seg med alle kortene.
Regler/Spilldynamikk
Hver spiller får en dyrefigur, og lager dyrelyden som gjelder for dyret. Etter at alle har fått med seg hvem som har hvilket dyr og dertilhørende lyd, deles det ut like mange kort til hver spiller.
Hver spiller samler kortene i en bunke med billedsiden ned foran seg. Så starter en spiller med å snu opp det øverste kortet i sin bunke. Deretter gjør spillerne dette etter tur rundt bordet. Så lenge kortet som snus ikke ”matcher” et tidligere snudd (og åpent) kort går turen videre til neste spiller. Men, om det derimot ”matcher” må spillerne som har de ”matchende” kortene lage den andre spillerens dyrelyd. Den som er tregest taper, og må samle inn motstanderens og sine egne snudde kort og legge dem underst i sin egen bunke.
I tillegg finnes det ett byttekort, som gjør at spilleren som snur dette kortet bytter inn sitt dyr mot et annet. Dette skaper selvfølgelig en del kaos i spillet, da en endelig har klart å få inn dyrelyden med en viss automatikk, blir det byttet ut.
Typisk spillrunde
Remo får en hest, ”vrinsk” sier han. Kathrine får en hund og lyder bare på lyden voff. Brad får en ku, ”møø” svarer han, og Tone får en hane, hennes lyd blir kykkeliky. Spillerne tar en ekstra runde med dyrelydene rundt bordet for å memorere de.
Remo starter med å legg ut en mus, Kathrine følger etter med en hane. ”Nå må jeg konsentrere meg” sier Brad før han snur opp sitt øverste kort, som også er en mus. ”KyPip Møø” roper Remo akkurat før Brad husker å si vrinsk. Brad må ta Remos og sitt eget kort og legge det underst i sin egen bunke. Tone er neste til å snu opp et kort med en hest, ”puh, ingen like enda” sier Tone.
Remo snur opp et nytt kort, en mus igjen, Kathrine snur opp en ugle og Brad får et ”bytt dyr” kort og trekker opp en katt fra posen. ”Min tur igjen? Dette går fort rundt” sier Tone og snur opp et kort også med en ugle. Kathrine sier ”Uhu” og Tone svarer med en ”voff voff”. ”Du skal ikke ta kortets dyrelyd” forteller Tone, ”du skal ta min”. ”Ah, det stemmer, jeg glemte det” svarer Kathrine og legger Tones og sine egne snudde kort nederst i sin egen bunke.
Oppsummering
På mange måter er Quackle svært likt det gamle kortspillet krig, som de fleste sikkert husker fra barnedagene. Av denne grunn burde kanskje spillet bli ansett som et barnespill, men takket være dyrelydene blir det et svært artig spill med en løssluppen gjeng.
Heri ligger også spillets akilleshæl; spillet passer ikke for alle. Med den rette gjengen, blir det et usannsynlig humørspredende spill, mens det blir en utrolig kjedelig affære med de ”gale” folkene.
Spillet fungerer altså godt for både barn, familien og et lystig lag av voksne, så lenge spillerne har den rette stemningen.
Det er heller ingen medfølgende regler for situasjoner der spillerne er like raske, så her kan det innføres husregler. To forslag som begge fungerer bra er enten å la ting være å gå videre eller at begge spillerne ”taper” og må legge kortene under sin bunke igjen.
Spillet fungerer eller best med både mange spillere og raskt spill. Ikke vent til alle har fått med seg alle muligheter etter et snudd kort! Dette gjelder selvfølgelig primært for spill med voksne, og kan enkelt tilpasses spillerne.
Er du på jakt etter et spill med snedig og krevende spilldynamikk er dette ikke noe alternativ, men er du heller på jakt etter et utrolig lattervekkende og rett og slett gøyalt spill er dette et av de beste alternativene på det norske markedet i dag.
Prøv det med vennegjengen din og se hvor vanskelig det er å huske alle de andre spillernes dyrelyder og ikke minst hvor vanskelig det er å ikke bruke dyrelyden til dyret på kortet! Kjempemoro!
HVA MENER LESERNE OM SPILLET
No Responses