Den er forsøkt både som film og spill tidligere, dog uten stort hell. Dette er det første ”godkjente” brettspillet og utvikler har vært den ikke mindre legendariske Reiner Knizia. Knizia er nok de seneste tiårenes største spillutvikler, både hva angår nye og til dels revolusjonerende konsepter, og ikke minst salgssuksesser.

”Ringenes Herre” føyer seg fint inn i Knizias rekke av interessante og nye konsepter. Det nye her, i hvert fall for dette testpanelet, er spillets basis hvor han på intrikat vis har klart å tvinge spillerne til å spille på lag for å vinne over selve spillet. For å følge Tolkien så spiller man mot den onde Sauron, og gruppen er ment å samarbeide for å overvinne spillet i løpet av ferden beskrevet så godt i boken. ”Er dette i tråd med boken?” spør Kathrine, og det kan så absolutt bekreftes. Boken er nærmest fulgt til punkt og prikke, og det er vel en av hovedgrunnene til at Tolkiens etterlatte har akseptert og støttet utgivelsen av dette spillet.

Spillerne starter eventyret i Bags End, hvor vi får utgitt 6 kort som skal brukes til å flytte brikkene på scenariebrettene. På hvert av de 4 brettene er det en hovedvei som skal fullføres, samt 2 eller 3 andre ruter som er evt. bringer deg nærmere Sauron på hovedbrettet. Etter fullførelsen av scenariene må nemlig deltagerne på ferden flytte nærmere Sauron etter hvor mange ”livstokens” som mangler. Poenget blir å unngå å møte Sauron på hovedbrettet!

Etter Bags End skal gruppen ut på det første brettet, og første del av den egentlige ferden. Vi prøver på alle måter å komme helberget gjennom Moria, men merker fort at vi ikke kan unngå å måtte velge om vi eller Sauron skal flyttes fremover fra hver vår kant av hovedbrettet ved terningkast. Vi blir fort enige om at det er best å flytte oss selv fremover, da vi kan stå over å spille kort i en runde og heller flytte den aktuelle deltageren bakover, noe som ikke er mulig å få til med Sauron. Har Sauron først gått fremover er det ingen vei tilbake, og han har da tatt en større del av hovedbrettet.

I hvert av scenariene, sloss en egentlig på to fronter; tidspress og fremdrift. På den ene siden bør scenariene fullføres før en kommer til bunn i hendelsesrekken i scenariet. Og på den andre siden er det vanskelig å komme seg fort nok frem når ikke kortene stemmer, eller du allerede har brukt for mange. Dynamikken er nemlig satt rundt disse to elementene; en stabel sjetonger avgjør hva som skjer først i den enkelte spillers omgang, og kortene som brukes til å forflytte brikkene fremover på scenariebrettene blir ikke automatisk erstattet.

Etter at vi erfarte hvor fort vi måtte komme oss frem i Moria, og så hvor mange kort vi brukte, ble lettelsen stor nå vi kom til Lothorien og fikk nye kort. Neste brett, Helm’s Deep så vanskeligere ut, men vi klarte oss bedre her enn i Moria, og i et øyeblikks overmot mente Tore at det ikke kunne være SÅ vanskelig å vinne over spillet. Noe som skulle vise seg å bli Tores svanesang.

Frustrasjonen bredde seg etter hvert som vi erfarte at vi ikke klarte å komme forbi poengrute 55 i noen av de 6 rundene vi har spilt før denne kritikken. ”Dette var da utrolig vrient, da!” utbryter Hege, etter at hennes sterke konkurranseinstinkt får seg en nesestyver i dette spillet. ”Ja, det blir nevnt i reglene til spillet at det meget vanskelig å overvinne Sauron.” – kommer det tørt fra Remo.

Vi ble veldig fengslet av spilldynamikken og den store utfordringen det er å overvinne spillet. Knizia har igjen skapt et spill med egenart, enkle regler og store utfordringer for spillerne. Designet bør også fremheves som særdeles inspirerende. Vi mener spillet både fungerer som et interessant familiespill, så vel som et enklere strategispill. Både spillebrett og selve spillet er helt klart i Tolkiens ånd. Vi anbefaler Ringenes Herre på det varmeste, også for de som enda ikke har stiftet bekjentskap med Frodos legendariske reise.