Spillet er vel sågar innlemmet i Boardgames’ Hall of Fame, som er en utmerkelse særdeles få spill har fått. Et av hovedkriteriene for denne utmerkelsen er at spillet må ha vært i kontinuerlig produksjon i 10 år, og således være tilgjengelig i markedet. Risk er nok et spill veldig mange har hørt om eller prøvd en eller annen gang.

For oss er det vel ikke noe annet brettspill som har vært like avgjørende for vår utvikling av brettspillinteressen, og da kanskje aller helst de med et strategisk tilsnitt. I vår ungdom var Risk det eneste strategispillet vi hadde hørt om, med de selvfølgelige unntakene av Kinasjakk og Sjakk. Mang en trivelig stund rundt kjøkkenbordet ble det i ungdommen, og spillet forfulgte oss inn i PC-verden når dette virkelig gjorde sitt inntog i de tusen hjem på slutten 80-tallet.

Målsettingen i Risk blir gitt med oppdragskort som varierer over temaene utslett en fiende eller innta bestemte territorier. Dette skal da gjøres på et verdenskart hvor en setter tilfeldig ut styrker før start av spillet. Hver runde kan konkurrentene velge om de vil ruste opp eller gå til krig i ett eller flere land. For å oppnå sine mål tvinges en før eller siden til å krige, og her brukes terningene flittig til å avgjøre utfallet av krigen.

I vår oppfriskning av spillet til denne spalten, var det Hege og Tore som fikk en god start, Hege gjennom god konsentrasjon av styrkene i Europa og Nord-Amerika, og Tore gjennom å nærmest å få Australia uten motstand. "Dette er totalt urimelig!" utbryter Remo etter å tapt de 3 krigene han forsøkte seg på i første runde for å skaffe seg et kort og et enda bedre fotfeste i Sør-Amerika. Vi andre bare gliser og mener en må ha større overmakt enn det dobbelte ved "småkriger". Tore blir fort sterkere enn oss andre gjennom denne evinnelige enhetsproduksjonen han får for å ha inntatt et helt kontinent. Han bygger opp en stor styrke i Siam, som han vi andre antar han vil bruke for å komme sine afrikanske enheter til unnsetning med. Kathrine har, som normalt, vært en tilbakeholden krigshisser noe som plutselig har gjort henne til en trussel i Asia, og videre ingen enkel motstander i Nord-Amerika. Hege jubler av glede da hun beseirer all motstand i Skandinavia på veien mot forene sine styrker i Europa og Nord-Amerika. Hun trekker seiersvant sitt 4 kort som er seiersbonusen, og skal sikkert veksle inn kortene i flere nye armeer i neste runde.

Før henne i neste runde er det Kathrine som veksler etter å ha mottatt den beste kortkombinasjonen på bare tre kort, og hun sprer seg over store deler av Nord-Amerika og Asia og snur sitt oppdragskort hvor det står at hun skal innta 24 valgfrie land. Altså vinner hun etter en nøyere opptelling. Vi andre sitter igjen med skjegget i postkassa, og det hjelper lite at Tore "bare hadde 3 land å ta i Afrika før han hadde vunnet", eller at Hege "snart skulle ta Europa og da hadde hun veldig fort blitt uovervinnelig!"

"Det fantastiske med dette spillet er i første rekke dets evne til å engasjere" mener Tore og vi andre kommer med flere andre tilleggsopplysninger om hvor spennende det er å hele tiden måtte forholde seg både til de andres muligheter og ens egen oppgave. Alt hva motstanderne gjør påvirker ens egne muligheter, og dette gjør spillet til et enkelt og meget godt strategispill. Her blir det rom for mye diskusjon om hvilke hensyn en skal ta og ikke minst hvem som må ta hvilket ansvar når en av motstanderne blir for stor.