Det er vel på bakgrunn av dette at Kathrine er noe skeptisk til om dette bare er en jippo, eller om det faktisk er en reell nyvinning. ”Det ser ihvertfall forseggjort ut!” mener Tore i det esken blir åpnet. Etter ett raskt overblikk er det bare å innrømme at gjenkjennelsesgleden er stor. Med positiv forventning begynner Remo å lese det lille og praktiske regelheftet, og leser høyt de nye sidene av spillet og i fellesskap går igjennom eventuelle uklarheter.

Nå viser det seg fort at det ikke er så altfor mye nytt og forholde seg til. I denne versjonen får vi ikke utdelt ett spesifikt oppdrag, men flere små, som gir muligheter for ekstra poeng. Dette blir således hovedforskjellen fra å gjennomføre de kjente oppdragene i ”normal-Risk”. I tillegg til disse endringene har utviklerne ”lånt” prinsippet fra hovedspillet ”Ringenes Herre” av Reiner Knizia – ringen forflytter seg fra en del av spillet langs en på forhånd definert rute mot utkanten av brettet. Den flyttes på slutten av hver spillers tur, og skaper således et tidspress, spesielt uvant for oss som er vant til å bruke tid på å bygge opp store armeer og befeste områder før vi begynner på vårt virkelige oppdrag. ”Endelig godt at dette spillet får rettet opp sin største svakhet”, kommenterer Hege.

Vi kommer oss igang, etter å ha plassert ut våre styrker i de tildelte landene og satt ut resten i de ledige landene. 3 eventyrkort blir delt ut til hver, og de er blanding av ”oppdragskort” og ”maktkort”. Oppdragene kan nås ved å flytte lederen din inn i landet hvor målet på kortet er etter kamp eller under forflytningen og erklære oppdraget for utført. Dette gir plusspoeng. ”Maktkortene” gir deg typisk en fordel i kamp, og plusspoeng. Den siste typen eventyrkort er ”hendelseskort”, som kan påvirker alle spillerne. Disse kortene blir først stokket inn i eventyrbunken etter at spillerne har fått sine 3 kort i begynnelsen.

Den typiske runden for en spiller er også noe annerledes enn normal-Risk i og med at spilleren får forsterkninger å sette inn hver runde for deretter å gå til krig. Når krigene er avgjort kan spilleren forflytte armeer fra et land til et annet den har kontroll over. Enten for å bedre utgangspunktet for neste runde eller få lederen til å fullføre et oppdrag. Så trekkes det kort og ringen flyttes et steg nærmere spillets avslutning.

Før denne kritikken spilte vi 3-4 runder og det sluttet ikke overraske oss hvor fort spillet var over, normalt fikk den enkelte spiller bare 4 eller 5 omganger før det hele var over. Dette var uvant for de fleste av oss, men var tydeligvis en fordel for den feminine delen av laget, som vant alle rundene. Tore og Remo unnskylder seg selvfølgelig med at deres tanker om verdensdominans ikke er mulig å gjennomføre på så kort tid, men hvis spillet hadde vært lenger hadde de selvfølgelig vunnet!

Tross sunn skepsis må vi vel konkludere med at denne utgaven av Risk er en godt gjennomtenkt versjon, og tilfører et par nye dimensjoner til klassikeren. ”Ringenes Herre Risk” er veldesignet, og de nye reglene er, om enn uvante, så absolutt interessante. Tidspresset er også en dimensjon som gir de risikovillige en fordel, og forbedrer spillet for de som ikke er glad i å sitte halve natten over spillebordet.