Det en først legger merke til når en pakker ut av esken, er naturlig nok at brettet er et kart over Europa. For oss Nordmenn er det selvfølgelig trist å se at vi ikke en gang synes på kartet, men noen skjønnhetsfeil finner en jo alltid…

De tre vesentlige endringene i spillet er baser rundt ferjer, tunneler og stasjoner. Hver spiller har 3 stasjoner som kan benyttes til å koble sammen ruter en har uten egentlig å ha en rute til den byen en legger en stasjon til. Poenget er at Europa-nettet er mye mindre enn det amerikanske, og det er mye mindre plass. En prøver da å kompensere litt for det ved å gi spillerne muligheter til å koble sammen rutene sine gjennom stasjoner istedenfor. Hver stasjon blir dyrere enn den forrige, og det er en stor bonus i å unngå å bruke dem. De er verdt 4 poeng ved spillets slutt ubenyttet.

Ferjelinjer er den andre nyheten ved spillet. Disse brukes til å koble sammen ruter fra de britiske øyer og lang Middelhavet, og ikke minst over Østersjøen. De fungerer på vanlig vis, men en må bruke minst 1 lokomotiv (bestemmes via tegningene på brettet) for å legge ned kort langs linjen. Lokomotivene blir med andre ord viktigere i dette spillet enn det var i grunnspillet, hvor de kun ble benyttet som jokere.

Den siste nyheten er tunneler. Disse ”hindringene” gjør linjebyggingen litt mer risikofylt og uoversiktlig. For å bygge en linje med tunnel, må en som normalt spille ut det antallet kort som matcher linjen, men i tillegg snus det 3 kort fra trekkbunken. For hvert av disse kortene som matcher linjen, må en legge ned et kort til. Dette vil altså si i at om du bygger en linje med 3 blå kort gjennom en tunnel, og det dukker opp 2 blå ved trekkene av de 3 tilleggskortene, må en legge opp 2 blåe kort til for å ha bygget linjen. Det er tillatt å ”prøve seg” på denne typen linjer, og eventuelt trekke seg om en ikke kan etter trekket av de 3 kortene.

Selv om spillebrettet er like stort som originalen, virker det mye mindre og ”trangere”. Det er vanskeligere å få til de virkelig lange sammenhengende rutene som gir så de virkelig store poengene på det amerikanske brettet. Det blir derfor som regel god bruk for stasjonene, som kan hjelpe en ut av kinkig situasjon. Tunnelene kan være en stor frustrasjon, men en skal ikke alltid være for redd for å gjøre et forsøk. Alt i alt kan en vel si at om en har originalen er ikke dette et ”must”, men kan en ikke få nok eller vil ha nye utfordringer er det verdt et forsøk. For de som ikke kjenner Ticket to Ride, er nok originalen å foretrekke, da det er noe mer oversiktlig. Uansett, så er dette et full godt alternativ, så valget mellom de to blir personlig smak.