Vi antar dere alle kjenner til verdenssuksessen Ticket to Ride, som etterhvert har fått et utall versjoner basert på jernbanenettene rundt om i verden.

For de uinvidde så skal man i TTR (som det ofte forkortes til), bygge jernbanelinjer mellom byer i diverse land basert ved hjelp av å samle kort i forskjellige farger. Man får poeng for å bygge strekninger, avhening av deres lengde, men de “store” poengene får man ved å fullføre billetter. Billetter angir to byer som du skal prøve å knytte sammen med en sammenhengende jernbanelinje. Dette høres jo svært enkelt ut, men problemet ligger i at det som oftest bare går én jernbane mellom to punkter, og da de andre spillerne også skal bygge, kan det føre til ganske intense runder og sinnerike byggeprojsketer for å fullføre billettene hver spiller har.

Hva er så “greia” med London? Jo, her har man rett og slett laget et mye mindre kart og spillerne får færre brikker, i dette tilfellet dobbeldekkerbusser. Spillet spilles ellers akkurat som i originalen, med ett unntak; det vanker bonuspoeng for å knytte sammen alle stasjonene innen et distrikt.

Så må det jo presiseres at det i denne versjonen ikke lenger er skinner man bygger, men stoppesteder for bussruter.

Vi, som de fleste andre brettspillere, har hatt mange gode og gledelige TTR runder opp gjennom årene, og det er blitt en av de moderne klassikerne. Og det med rette da det er et perfekt spill for der entusiaster kan få med seg folk som ikke er så ivrige og vise hvor moro brettspill kan være.

I så måte er TTR London et godt nytt alternativ, selv om vi tviler på at det vil engasjere de etablerte brettspillerne i samme grad som originalen. Men for andre er det glimrende liten port inn i vår verden, hvor man nesten bruker lenger tid på å lese gjennom den stakkars lille folderen med regler enn å spille selve spillet.

I våre gjennomspillinger med 3 og 4 deltaker har vi knapt nok vært over 15 minutters spilletid. Så det er altså en svært rask innføring til noe som forhåpentlig det er stadig flere som oppdager gleden av.