Utgiveren, Days of Wonder, har nok hatt et ord med i laget her. På flere enn en måte er dette en gjenbruk av Union Pacific, men det fremstår allikevel som noe nytt og interessant. Ganske godt gjort egentlig.

Brikker, brett og spilleregler er meget bra, men en kan alltids klage litt over kortkvaliteten om en absolutt vil pirke i detaljene. Brettet og togbrikkene er vel egentlig det som først og fremst gjør sammenligningen med Union Pacific så nødvendig. Men, det stopper ikke der. Store deler av mekanikken, kortbruken og ikke minst utplasseringsreglene er også meget tett på. Hva er da forandringen kan du spørre. Jo, for det første og definitivt til det bedre, har han denne gangen rendyrket en mekanikk og ikke blandet to. De har her rett og slett fjernet hele tanken rundt aksjene, og dette fører til en mer rendyrket mekanikk hvor strategi både i utplassering og samling av kort blir essensielt. Poengscoringen denne gangen er nemlig basert på hvordan en plasserer ut sine tog, og intet annet.

Et annet nytt trekk som er innført, er ”oppdragskort”. Disse kortene gir en bonus om en klarer dem, men samtidig en straff om en klarer dem. Oppdragskortene gir tilleggspoeng om en bygger ruter mellom gitte destinasjoner som for eksempel Miami og Nashville. De er av svært varierende vanskelighetsgrad og gir således stor forskjell i antall mulige poeng. I tillegg er det en skalering av poeng i forhold til hvor mange felter en må bygge mellom destinasjonene. Er avstanden for eksempel 2, gir dette kun 2 poeng, mens en avstand på 5 felter gir 10 poeng. Det er selvfølgelig også en sluttbonus for den spilleren som har den lengste sammenhengende ruten ved spillets slutt.

Vi begynner med å motta 4 togkort til hånden, og det legges deretter opp 5 vilkårlige (som i Union Pacific). Dernest får hver spiller 3 destinasjonskort, hvor spilleren velger hvor mange han vil beholde, men minimum 1. Hver runde velger spillerne mellom å enten trekke togkort, plassere ut tog eller trekke destinasjonskort. Det siste alternativet blir stort sett ikke brukt før mot slutten av spillet for å forhåpentligvis øke poengscoren gjennom ha disse fullført. Det første alternativet er i høysetet i begynnelsen av spillet, og det andre er i fokus i midten av spillet.

Etter at de første 6-7 rundene har gått med til å trekke togkort, hopper vi inn i spillet når det er Lars Eriks tur. Han velger å trekke togkort, og trekker først ett av de åpne, for deretter å trekke ett skjult. Ylva legger ned 6 gule togkort og plasserer ut seks tog på strekningen Seattle-Helena. For dette får hun 15 poeng som hun flytter brikken på yttersiden av brettet frem. ”Det er jo typisk” sier Remo og spiller ut 3 grønne togkort, og plasserer deretter ut 4 tog mellom Helena og Denver. Han får 7 poeng. ”Jeg er ikke så grådig, så jeg nøyer meg med Omaha-Kansas City” sier Kathrine og legger ned ett kort. Deretter flytter hun brikken sin ett felt frem.

Lars Erik legger ned 6 svarte kort og sikrer seg LA-El Paso til 15 poeng. Ylva legger ned 4 blå og tar Helena-Winnipeg for 7 poeng. Remo trekker 3 destinasjonskort og kaster 2 av dem. Kathrine legger ned 2 vilkårlige fargede kort og tar Omaha-Duluth for 2 poeng.

Slik fortsetter spillet til en av spillerne legger på sitt siste tog. Da er det siste runde, og de resterende spillerne fullfører som vanlig. Etter at en har talt opp hvilken linje som er lengst og gitt denne spilleren 10 poeng, går en gjennom alle spillernes destinasjonskort. De som er fullført får spillerne poeng for, og de en ikke har klart trekkes ifra. Spilleren med flest poeng er vinneren.

Ticket to ride er et meget godt og gjennomarbeidet spill, selv om en kjenner igjen store deler av spillet fra tideligere utgivelser. At det er årets Spiel des Jahres vinner oppleves kanskje som litt merkelig akkurat denne innvendingen tatt i betraktning, men at det er verdt et innkjøp er det ingen tvil om. Et artig tankekors i denne forbindelse er at amerikanerne nå tydeligvis har tatt opp hansken fra tyskerne og ønsker ikke å gi seg uten kamp. Tyskland har vært den ledende spillprodusenten de siste 10 årene, og dette har faktisk også gjort seg gjeldene i USA. Amerikanerne tar nå igjen spesielt gjennom selskapene Days of Wonder og Face2Face.