Selve spillet innholder et spillebrett, en mengde kort, mange skinnebrikker og spillermarkører. Alt i god kvalitet, som tyske spill generelt. Noen vil sikkert klage litt på at kortene er små, men det er egentlig ikke viktig, da de ikke skal spilles med uansett. Regelmessig er dette nesten for enkelt, og det ville vel være nærmest umulig å skrive dem vanskelig. Rent spillteknisk burde dette kunne spilles av alle familier til og med med relativt små barn. Ikke det at det av den grunn er et barnespill, for det er nok av utfordringer for voksne her.

Spillerne har 5 byer de skal skape linjer mellom, men kan også bruke andres linjer om de kobles sammen. Hver omgang skal spilleren legge ut en eller to skinnebrikker langs strekene på kartet som binder byene sammen. Dette forsetter til en av spilleren klarer å forbinde sine 5 byer med skinnebrikker.

”Da starter vi med å trekke ett kort i hver farge, til sammen 5” forklarer Ylva. Kortene er farget etter områder på kartet; grønne er vestkysten, gule midtvesten, etc. Poenget da er at spillerne må skape en jernbanelinje som går gjennom alle 5 regioner i USA. På karet er det laget et rutenettverk, og byene er plassert på krysningspunktene. Når spillerne hver runde skal legge ut en eller to skinnebrikker plasseres disse langs de opptegnede linjene. I utgangspunktet trengs det kun en skinne pr linje, så normalt sett legges det til 2 skinner av hver spiller hver runde. Men, enkelte steder på brettet er det vanskelig terreng, som fjell og elver, og her trengs er linjene doble for å forklare at om en vil legge ut skinner her må begge utleggsmulighetene brukes til å kun plassere èn skinne.

Lars Erik starter spillet og plasserer sin spillermarkør i El Paso (rød) og legger ned 2 skinner mot vest langs grensen til Mexico. Ylva plasserer sin spillermarkør i Memphis (rød) og legger ned en skinne nordover over Mississippi. Remo setter sin spillermarkør i Charlston (orange) og bygger to skinner til Atlanta (rød). ”Ja, det hadde kledd deg og hellet ditt å få de to byene” kommenterer Kathrine, mens hus plasserer sin spillermarkør i Oklahoma City (gul) og bygger skrått nordover mot Denver.

Det har gått noen runder og linjene store deler av kartet er nå dekket av skinner. De forskjellige spillernes linjer har vokst seg samme og splittet opp igjen etter spillernes destinasjonsbehov. Lars Erik smiler lurt i skjegget, og bygger en avstikker fra linjen Remo bygget tidligere i spillet mellom Atlanta (rød) og Jacksonville (orange). Dette er fullt tillatt fordi linjen Lars Erik startet med under spillets gang har blitt forbundet med linjen Ylva og Remo bygget på østkysten. Ylva legger til en skinne gjennom fjellet ved Los Angeles (grønn). ”Jasså, du nærmer deg nå?” spør Remo ertende, mens han legger ned en skinne ut til Medford (grønn), og en annen som knytter Minneapolis til resten av linjenettverket. ”Da tenker jeg at jeg har forbundet de byene jeg skal!” sier han energisk. Det viser seg å være korrekt, og de andre spillerne må legge sammen hvor mange skinner som mangler før oppdraget er gjennomført. De manglende skinnende blir minuspoeng, og lokomotivene deres flyttes nedover poenglinjen mot null. Spilleren som sitter igjen med flest poeng når en spiller ankommer 0 er vinneren, som altså vil si at spillet går over flere runder.

TransAmerica var en liten positiv overraskelse, hvor den begrensede spilletiden og den enkle spillteknikken er dets største fordeler. Det bør også bemerkes at spillet faktisk kom ut i 2002, som er 2 år før Ticket to ride, noe ellers kunne blitt et problem. Spillet kan anbefales til alle som vil ha et godt spill i huset som barna kan vokse opp og utvikle sine strategiske evner med. Eller som et raskt lite spill med vennene.