Så fikk vi endelig spillt et par runder med reutgivelsen av dette "gamle" Alan Moon spillet "Das Amulet", som var SdJ nomiert i 2001. Da det opprinnelig ble utgitt, var det nok et friskt pust, men det skinner vel ikke så sterkt i dag. Målsetningen er å fylle gryten sin med en gitt mengde ingredienser. Dette gjøres ved å først bruke energikuber til å skaffe seg magikort, og bruke dem igjen til å skaffe seg elementkort, og disse brukes igjen til å skaffe ingrediensene. Kjernen i spillet er magikortene, som har en begrenset varighet, avhengig av hvor mye en betalte for dem. De har store forskjeller og mange snedige vrier, og valgene av hvilke en bør skaffe seg og ikke minst hvor lenge en ønsker å ha dem i spill er vesentlig for å kunne vinne...

Nok et av spillene fra hylla for dårlig samvittighet fikk endelig nådd spillbordet. Det tok litt tid å komme i gang, da det er litt regler å forholde seg til, men i denne spillgruppa er det sjeldent noe stort problem så lenge spillet er bra. Vi kastet oss inn kampene om kontroll av regionene i Japan, og vinneren av første spill vant suverent ved å følge en ekstremstrategi basert nesten alene på krig. Vi fant dette litt merkelig, men ingenting i reglene som motsa strategien, så vi diskuterte litt mottrekk før...

Da fikk vi endelig inn er par runder med Tokaido. Enkelt og greit, rent spilldynamisk. Kanskje ikke så spennende som vi forventet.., Er muligvis litt for tydelig hva som "må" gjøres hver runde, og det er mulig å havne skikkelig "bakpå" uten at en selv nødvendigvis har gjort dårlige valg. Og akkurat det siste er nok et vesentlig ankepunkt for noen av oss... Med det sagt, så er det et spill med god "flow", flotte komponenter og relativt kort spilletid. Burde fenge mange.

Da fikk vi endelig tatt en titt og en runde med Delphi av Stefan Feld. Umiddelbart noe knotete med mange komponenter. Så det tok en drøy time før vi kom i gang, og førstegangsspilling tok vel drøye 90 minutter. Spillflyten ble bedre etterhvert som vi kom inn i spillet, og det var interessant selv om det er et ganske normalt "pick-up-and-deliver" spill. Delphi skal spilles igjen, men vi tviler vel på at det blir en ny favoritt, til det er spillet litt for omstendelige takket være alle valgene i komponentene. Tror nok spillet hadde hatt godt av litt mer trimming før det ble utgitt, vel mange valg fra tid til annen...

Såkalte Escape Rooms har vært en aktivitetstrend i vekst de senere årene, og nå har vel de fleste byer med litt størrelse fått ett eller flere slike. Det er en hyggelig stund for vennegjengen eller kollegene, hvor samarbeid og problemløsning står i fokus. Nå kan en gjøre det oftere og rimeligere hjemme.

Tenk å kunne være en berømt tryllekunstner. Tenk deg muligheten til å dra frem kaniner ut av hattene hele dagen lang.

Endelig har en distributør fått dette herlige barnespillet til det norske markedet, og det vil nok glede mange barn her til lands i årene fremover.

Blue Orange er en fransk utgiver som gjennom de senere årene har vokst fra et tremanns hobbyprosjekt til å ha 25 ansatte og vinne Spiel des Jahres. Imponerende. Og, ikke minst har de gitt ut magne nyskapende og artige spill. I så måte er Kingdomino den foreløpige kronen på verket.

Frem til nå har vi hatt to spill hvor spillerne ikke har noen innflytelse over utfallet. Det ene heter Krig, og det andre er Yatzy (låst, uten ekstrakast). Nå har vi fått ett til, og det inneholder en pus og mange mus.

Teleportering er ikke alltid en enkel sak. I Mucca Pazza har spillerne fått i oppdrag å løse kabalen som har oppstått når dyrene fra Kupiter ankommer Jorda med feil hode og andres ben.

Pingviner er som kjent de fødte svømmere, så at en flokk skulle ende opp med å bli pirater er kanskje ikke så rart. Men så var det dette med å sette sjøben på dekk.

Spill er lek med regler. Små barn stabler klosser til tårn, og syns det er veldig festlig å rase disse, til husfredens store forskrekkelse. I Cubingos kan du gjøre dette, mens reglene sier noe helt annet.

Stone Age er en moderne klassiker innenfor europeiske brettspill. For innvidde entusiaster så bærer navnet derfor med seg en forventning om høy kvalitet på komponenter og et spill som belønner smarte valg. Stone age Junior innfrir til fulle!

I Takenoko skal man som keiserens hoffmenn utvikle en bambuspark for å ta vare på pandaen keiseren har fått i gave. Altså må en rydde land, føre frem vann, så og høste for å mate den glupske pandaen.

Codenames er et abstrakt ord- og selskapsspill hvor spillerne er feltagenter og spionmestere fra to rivaliserende lag. Lagene jobber sammen for å finne skjulte agenter blant en rekke mer eller mindre trivielle ord. Spionmesterene vet hvilke ord som hører til hvilke personer, og gir hint til feltagentene på sitt lag, som på sin tur skal gjette hvilke ord spionmesterene vil frem til.