I Konario skal man finne par ved hjelp av sansene; hørsel, lukt, syn, følelse og smak. Grunndynamikken er det mer enn velkjente memo-prinsippet, som alle moderne barn har vært borti ved et eller annet tidspunkt. Forskjellen ligger i hva slags par man skal finne.

Det er jo ikke akkurat ukjent at TV-produksjoner blir merkevarer som kan utnyttes i andre sammenhenger. Et av Norges mestselgende brettspill, som altså har opphavsrett, er vel Vil du bli millionær. Det er utallige slike eksempler, spesielt fra USA, og en av grunnene til at at de sjeldent får omtale og applaus fra brettspillmiljøene er at de sjeldent er spesielt gode spill.

Allan Cowan var tydeligvis ikke fonøyd med domino på begynnelsen av 1960-tallet og skapte da denne klassikeren. Spillteknisk er spillet likt, i den forstand at en i hver runde legger ut en brikke inntil en eller flere tidligere utlagt(e) brikker. Om en ikke kan/ville legge ut, må en trekke opp til tre brikker, men da med en poengstraff for hver brikke.

“Skal du endelig få prøve deg nå da, Remo?” spør Tore. ”Jeg har da ikke hatt lyst til å delta i dette programmet. Det er heller Kathrine som mener jeg må melde meg på” forsvarer Remo. ”Skal bli interessant å se om spillet klarer å bringe frem noe av det unike med programkonseptet” avbryter Hege.

”Dette har jeg gledet meg til! Ble hekta på Sudoku i våres, og har ventet på at det skulle komme et spill” forteller en opprømt Kathrine. ”Joda, men har Alga klart å lage et skikkelig spill da?” spør Tore. ”Det ser sånn ut” svarer Remo, og viser innholdet.

Her kommer det nok en Memoryversjon, med kun en endring; brettet. Det er lagt litt tanke ned i å utforme et barnevennlig brett, som gjør det letter for ikke så finmotoriske barnefingre å snu brikkene. På brettet er det små groper som brikkene legges oppi, og de snus det ved kun et lett dytt nedover.