Allan Cowan var tydeligvis ikke fonøyd med domino på begynnelsen av 1960-tallet og skapte da denne klassikeren. Spillteknisk er spillet likt, i den forstand at en i hver runde legger ut en brikke inntil en eller flere tidligere utlagt(e) brikker. Om en ikke kan/ville legge ut, må en trekke opp til tre brikker, men da med en poengstraff for hver brikke. I Triomonios, scorer man poeng for hver brikke en legger ut, og det er den samlede verdien på brikken. I tillegg, da en kan legge brikker i heksagon-mønstre (6-kanter), scorer en bonuser om en fullrører én, to eller tre slike heksagoner ved å legge ut én brikke. Poengene noteres forløpende på et ark, og når en legger ut sin siste brikke, eller ingen av spillerne kan legge ut mer, vinner spilleren med flest poeng.

“Skal du endelig få prøve deg nå da, Remo?” spør Tore. ”Jeg har da ikke hatt lyst til å delta i dette programmet. Det er heller Kathrine som mener jeg må melde meg på” forsvarer Remo. ”Skal bli interessant å se om spillet klarer å bringe frem noe av det unike med programkonseptet” avbryter Hege.

”Dette har jeg gledet meg til! Ble hekta på Sudoku i våres, og har ventet på at det skulle komme et spill” forteller en opprømt Kathrine. ”Joda, men har Alga klart å lage et skikkelig spill da?” spør Tore. ”Det ser sånn ut” svarer Remo, og viser innholdet.

Her kommer det nok en Memoryversjon, med kun en endring; brettet. Det er lagt litt tanke ned i å utforme et barnevennlig brett, som gjør det letter for ikke så finmotoriske barnefingre å snu brikkene. På brettet er det små groper som brikkene legges oppi, og de snus det ved kun et lett dytt nedover.