”Skal du ha oss til å prøve et abstrakt spill igjen nå, Remo?” spør Ylva. ”Tjo, det er vel det, men dette har da i det minste et tynt lag med ferniss; maurtuer” smiler Remo unnskyldende. ”Ok. Det ser da for så vidt interessant ut” bøyer Lars Erik av.

”Ojsann! Dette ser jo rimelig tegneserieaktig ut” sier Tore, med henblikk på den karikerte gribben på eskens forside. ”Jo, det tiltaler nok de yngre, men vekker vel ikke akkurat interessen nevneverdig for oss” mener Hege. ”Mulig det, men dette er et Alex Randolph spill, så det er lov å ha forventninger” argumenterer Remo.

”Dette er vel ikke akkurat spillet som snudde spillverden på hodet, men jeg har nå lett litt etter det allikevel” opplyser Remo når gjengen samles til en spillkveld. ”Jeg skjønner du har handlet brukt igjen…Spillet stinker jo kjeller!” mener Hege. ”Joda, joda, men det forsvinner når jeg har oppbevart det litt på loftet i sommervarmen” forsvarer Remo seg med.

”Dette ser ut til å være rimelig originalt” kommer det ettertenksomt fra Tore, i det han tar en titt på brettet og finner frem reglene. Remo forklarer at hele poenget med spillet er basert på tanken om at vi er roboter som skal komme oss på kortest mulig vis fra der en gitt farget robot stå til der på brettet varen ligger etter å ha mottatt en ordre på akkurat denne varen. ”Høres dette noe merkelig ut?” spør Remo med et stort glis.

”Jeg ble først kjent med Randolph gjennom spillet Rasende roboter (Richocet robot) for noen år siden. Og det har vært til stor glede for mange” sier Remo i det han plukker frem et kjøp fra en tidligere Tysklandstur.

“Kult! Et for meg nytt Alex Randolph spill!” jubler Remo, som er en stor entusiast av denne utvikleren etter å ha tilbrakt mye tid på å flytte robotene rundt i Rasende Roboter.